– De har ikke gratulert meg, men jeg er en person som velger å tro at de andre i hiphopmiljøet er glade for dette. Jeg håper de ser det som en seier for oss alle.

Vi snakker om den svenske Grammisutdelingen, hvor Silvana Imam ble kåret til Årets Artist – før hun ga ut sin første fullengder. Det er på mange måter historisk. Hun er første rapper til å motta Grammis i et land hvor det ikke akkurat har skortet på god rap gjennom årene. Men prisene har gått forbi storheter som Petter, Ken Ring og Looptroop. I fjor fikk hun Musikkforleggernes Pris for Årets Tekstforfatter i hjemlandet. Og både i Norge og Sverige hagler det av god kritikk for det ferske albumet «Naturkraft». Fredag kveld står Imam på scenen på Brukbar/Blæst.

– Naturkraft betyr at det jeg skaper er til for å brukes. De som lytter til meg, må ta kraften min til seg og bruke den som om den var deres. Musikken min er et redskap som skal brukes til noe nyttig. Naturkraft er uavhengig av vær, politikk, meninger og tanker. Naturkrefter er noe man ikke rår over, de er uunnværlige og må bare tas til seg.

Normbryter

Hun har en far fra Syria og en mor fra Litauen. Selv er hun oppvokst i den lille byen Jakobsberg nordvest for Stockholm, et sted med knapt 26 000 innbyggere.

– Jeg vokste opp i et ganske rolig område. Greia var at jeg spilte basketball fra jeg var ni år, jeg hang ikke i sentrum eller noe hardt miljø. Jeg spilte bare, jeg. Så rundt meg var det ganske lugnt. Nå er det er mer blandet enn før. Nå er det mer av alt og alle.

Silvanas tekster bryter med normer og tar et sterkt oppgjør med rasisme, sexisme og homofobi. Hun har sett og opplevd mye som har gjort inntrykk.

- Det har blitt bedre for meg etter at jeg ble kjent som musiker, men jeg mottar fortsatt en del hat. Men jeg har aldri brydd meg om slike troll. Jeg mottar mye mer kjærlighet enn hat!

- Hva med hatet andre opplever i Sverige?

- Ja, det ser jeg hele tiden! Selv om det ikke skjer meg hver dag, så finnes hatet og rasismen overalt. Og det er altfor mange som ikke tør på stå opp mot det. Homofobi eksisterer i aller høyeste grad, selv om mange ikke tør å si det.

– Det er alvor nå

Silvana er selv lesbisk og opptatt av å fremme dette med sine arabiske røtter. På tunge beats serverer hun «det nye alvoret», som også gjør det stort i verden om dagen med stemmer som Kendrick Lamar, Killer Mike (Run The Jewels) og Vince Staples.

- Har den politiske hiphopen blomstret fram fordi det er mer alvor i Europa og USA nå?

- Jeg har lyttet til Kendrick Lamar hele tiden, han er skitbra. Men den alvorlige rapen har alltid vært der – menn som rapper politisk er ikke noe nytt. Og det er fett at det har kommet et nytt mainstream oppsving igjen. Jeg tror definitivt at det skyldes at det er mer alvor nå, både i Europa og USA. Flere og flere våkner, sier Imam.

- Da jeg begynte med musikk, følte jeg ikke at jeg hadde noen å lytte til som mente det samme som meg, i alle fall ikke i Sverige. Det var veldig homogent, og alt var så sukret. Og så kommer jeg og bare «ranter», liksom. Det var mange innenfor popmusiken som gjorde noe politisk, men det var alltid innenfor en strikt grense.

Selv lyttet hun til singer/songwritere som Damien Rice og Sufjan Stevens. Og Fugees, Nas, Jay-Z og Kanye, da, the usual suspects.

– Norge henger etter

Silvana Imam er ikke alene om å være verken politisk eller kvinne innenfor rapscenen i Sverige. Scenen rommer andre kvinner som Cleo og Femtastic, som gjestet Trondheim under Feminalen i fjor høst, samt Linda Pira og Lilla Namo. Her hjemme i Norge har kvinnelige rappere og politisk rap vært etterspurt en god stund.

- Hvor er det vi feiler?

– Jeg tror først og fremst det skyldes at Norge henger etter på feministiske spørsmål. Det er ikke ideelt i Sverige heller, men i Norge finnes det fortsatt et stort machoideal. Dere henger etter, Norge, dere må komme i takt med virkeligheten!

Imam mener det er bra at vi har fått vår versjon av det politiske partiet Feministisk Initiativ i Norge, og hennes budskap til oss er at vi trenger å få på plass det interseksjonelle perspektivet: Klasse, seksualitet, etnisitet og kjønn. - Det kan ikke være hvite feminister som spør alle spørsmålene. Alle er rett og slett bare nødt til å lære seg begrepet interseksjonalitet, fastslår Silvana Imam.