Jakob Oftebros hovedrolle som dansk botaniker med kaffeplantasje i Dansk Guinea i 1836 er ikke problemet ved «Gullkysten». En historie som pirker i dansk historie i Afrika på 1800-tallet, og koloniherrenes behandling av afrikanere, etter at Danmark forbød slavehandel, er interessant grunnlag for historisk filmdrama.

Lyd og fargebruk overbeviser mer enn bilder og drama, i en film som fortoner seg som en dansk «reise til mørkets hjerte» i Afrika. Ambisjonen ser ut til å være en dansk variant av Joseph Conrads kortroman «Heart Of Darkness» skildret med inspirasjon fra Werner Herzog. Det elektronisk utagerende lydsporet til Angelo Badalamenti («Twin Peaks») er som filmen egnet til å dele publikum.

Dessverre matcher ikke Daniel Denicks filmatiske eksesser ambisjonene. Etter to interessante dokumentarfilmer, «Moon Rider» og «Ekspeditionen til verdens ende», som begge er vist på Kosmorama, er dette hans første spillefilm. I Danmark har historikere kritisert filmens bruk av historiske personer, blant annet for å gjøre Oftebros botaniker mer sympatisk, mindre rasistisk enn han var.

Som drama er hovedproblemet at virkemidler, spill og historie synker ned i en lavere enhet, etter som Afrika og brutale danske kolonister fester grep om Oftebros velmente botaniker. De afrikanske rollene er muligens tenkt sett med 1836-øyne, men de trekker filmen mer mot stereotypier enn godt er. «Gullkysten» vil dele publikum. Jeg synes den fortjener mest ros for ambisjonene.

Danske i Afrika: Jakob Oftebro spiller hovedrollen i det danske slavedramaet «Gullkysten» som utspiller seg i 1836. Foto: Euforia