Amish 82:SO WE MUST MEET APART
Starten lover ikke all verden. Jeg skjønner ikke helt hvor Amish 82 vil på den litt formløse åpningen «Get In» og den mer småpene enn fantastiske singelen «Even Stardom» med Anana. Men fra den lekre godsaken «4'12 AM» blir det tydelig hvilken vei det bærer. Den dekadente 80-tallsestetikken dyrkes hardere og råere, samtidig som den glansede overflaten nå bare er et tynt ferniss over en grunnstemning av melankoli og urban tristesse. Det skulle da også bare mangle, trioen låner mye fra band som hadde sin storhetstid under den tjukkeste Thatcherismen, som Human League, Orchestral Manoeuvres in the Dark og ABC. Vi hører også de dunkle stemningene fra mer sobre band som The Blue Nile.
«Violet Hands» er proppfull av musikalske gullreferanser, «Get Out» hever intensiteten med tungtpumpende, retrofuturistisk spacedisco. På «Walkman» går referanseleken litt over styr, men de er tilbake på vinnersporet med lekre «The Undergrounder» med sine brusende synth-arpeggioer og en sleazy frekkis av et saksofontema, samt den akkurat passe triumferende «End» til slutt.
Kanskje har de mistet litt av den spretne, lekne sjarmen fra debuten, men de har lagt til dybde og finesse. Mer enn et langt steg fram er det derfor et elegant og spennende steg til siden. I likhet med debuten fungerer denne plata best som helhet der låtene får utfylle hverandres små hull og mangler. For Amish 82 er fortsatt bedre til å sette en troverdig og medrivende atmosfære enn å fullføre løpet helt inn med killerlåter der absolutt alt fungerer.
Der debuten var mest fest, er dette et album det er vel så fint å ha på øret på vei hjem – sjanglende et sted mellom våt asfalt og neonlys.
Høydepunkt: The Undergrounder»
