Den andre spillefilmen til en av dagens mest løfterike polske filmskapere, Andrzei Jakimowski, er en poetisk, underfundig perle av en filmtype det dessverre ikke lages så mange av lenger. En av de store styrkene til den 45-årige regissøren og manusforfatteren er evnen til å skildre komplekse forhold mellom barn og voksne, mer voksent enn barnefilm og mer barnlig enn de fleste voksenfilmer. Settingen er en liten polsk by, rundt en 11-årig gutt, hans omsvermede storesøster og mora med butikk. De tre er på hvert sitt vis preget av at familiens mannlige overhode stakk av før yngstegutten ble født. Vår gutt har gjort det til en vane å ta en tur på stasjonen for å se etter menn som kan være hans fraværende far. Sånn sett blir filmen på et vis en slags omvendt variant av Jim Jarmusch sin fabelaktige «Broken Flowers», hvor Bill Murray fikk et merkelig forhold til unge gutter, fordi han, og vi som så på, trodde de kunne være hans sønn. Fra unge Stefek ser seg ut en mann med dress som han tror er faren, tar filmen med den litt rare norske tittelen (den engelske «Tricks» passer vel så bra) oss med på en emosjonell reise med forunderlige, men svært menneskelige vrier. Den store kvaliteten til «En magisk sommer» er hvordan filmen gjennom bilder, spill og historie nærmer seg de tre familiemedlemmenes vidt forskjellige måter å forholde seg til det å bli forlatt på. Andrzej Jakimowski framstår som en europeisk filmforteller av format, med evne til å bruke mediet til å skape stemning, litt magi og fortelle en historie som stadig har mer ved seg enn det først kan synes som. I den voksende rekken av filmer som på et eller annet vis tar for seg savnet av en far, vinner «En magisk sommer» på særpreg, stil og en underfundig, sjarmerende grunntone som gjør den lett å anbefale.

foto
Foto: xx