Cd: Lana Del Ray Born To Die
I og med debutant Lana sto for to av mine favorittlåter fra i fjor, som begge er på denne debutalbumet, må jeg si albumet som helhet skuffer. "Video Games" og "Blue Jeans" fremsto som radikal popart, som et oppdatert sveip gjennom amerikansk populærkultur fra Nancy Sinatra til David Lynch. Lanas flate stemme og flate glamourfremtoning var der en del av den konseptuelle helheten. For mye annet her fremstår som en gjennomnittelig amerikansk markedstilpasset poputgivelse. Når Lana fortsetter på den dramatiske patos-stemningen på "Video Games" blir det repeterende, når hun gjør mer vanlig glatt pop blir det kjedelig.
Kanskje hun ikke hadde format til et helt album, kanskje kom det litt for tidlig. Men det finnes gode poplåter her, Tittelkuttet er ok, "Radio" er en opplagt hit, mens "Summertime Sadness" er bare nesten like bra som tittelen lover. Dette er langt unna under nivået til Pet Shop Boys, kongene av melankolsk pop, og litt mer britisk hjelp på neste forsøk hadde kanskje ikke vært dumt?
Høydepunkt: «Video Games»
