EP
Sigurd Julius:
SKULL ØNSK VI KUNN VÆR DEM VI VA DA VI ØNSKA VI VA DEM VI E
Kakao Musikk
Det er ikke så lett å plassere Sigurd Julius. Ikke fordi musikken hans er så vrien – heller tvert imot. Den har en forførende medgjørlighet, med så stort crossoverpotensial mellom sjanger- og alderssegmenter, at det aldri står helt klart om han er så traust at han blir hip eller så hip at han blir traust.
Slike spissfindigheter blir uansett uinteressante, for hans andre EP er først og fremst utrolig fin. Enda et lite hakk bedre enn den oppsiktsvekkende debut-EP-en "Gi et lite pip", med flere gjennomførte låter og en dypere forankret signatur.
Lydbildet er som hjertet i musikken, stort og varmt, med flott bruk av dynamikk i de tålmodig og effektivt oppbygde låtene. Han har med seg et knallgodt band som krydrer forsiktig og riktig med hammond, steelgitar og andre fikse detaljer. Gjestevokal fra Guro Marstad og Hedda Mathisen gir også tiltrengt variasjon og luft.
Den finurlige tittelen understreker Sigurd Julius' potensial som grublende, grunnleggende nostalgisk tekstforfatter. Kanskje er han litt for finurlig til å bli folkeeie, men han byr på tyggemotstand og undring. Og ikke bare romantisk nostalgi heller, bortsett fra på "Tikka vær kjæresten din" klarer han å unngå den mest irriterende naivismen.
Ep-ens tyngdepunkt er "Korr djupt ska vi grav?", nydelig og sår, som med tekstlinjer som "det e første gang vi går for siste gang" viser at han har grep også om det vonde. Den går over i avslutningen "Drømmesang", der han nærmer seg Pink Floyd-dimensjoner i sin musikalsk mest ambisiøse låt til nå.
Sigurd Julius er noe så kjedelig og noe så fantastisk som en sangskriver som kan faget sitt. Som lager musikk så tidløs og fri for kulhetsmarkører at en kan forledes til å tro at den har lite ved seg. Det eneste spesielle med den, er at den er fin. Finere enn det meste, faktisk.
Høydepunkt: «Korr djupt ska vi grav?»
