I går åpnet den unge Melhus-artisten «Trondheim Calling», og han står som et flott symbol på at det er mye bra på vei i trøndersk rock. Han er en bra indikator på at trøndere kan mer en bredbeint boogie også.
En skjønner at konsert som starter med en låt som heter «Tynn som løv», fortsetter med «Gi et pip» og avslutter med «Sidensvans» ikke byr den mørkeste og hardeste delen av rocken.
Sigurd Julius er en helt annen type, innadvendt, romantisk med et surrealistisk tekst-univers. En snurrig type det finnes alt for få av i trøndersk rock. Kan noen forestille seg en blanding av Ulf Risnes og Kråkesølv? For han kan være konkret nok også Sigurd Julius, «Æ bor i en by, en likegyldig by» er jo en tekstlinje til å forstå.
Juliusbandet er på seks iberegnet hovedpersonen selv og blir mer og mer kompakt. Økt live-erfaring kler dem. Det er ikke bare naivt og melankolsk, når de pøser på med tre gitarer klarte de til og med å overdøve minglesurret fra baren på Brukbar og Julius rocka så capsen falt av.
Men likevel. Sigurd Julius er fortsatt best når han er pussig og øm og ledsages av steelgitar, piano og melodiøsitet. Det finnes ikke mange kjærlighetslåter som «Sidensvans», en låt det norske rockpublikummet vil høre i tiår fremover.
For det er et sånt format over Sigurd Julius. Han har et talent som matcher inderligheten. Han trenger nok enda noen runder før han og bandet blir en konsertattraksjon av virkelig klasse.
Men grunnlaget har de.
