«Alle tiders julebord» har vokst seg stort. Adamseplene har avansert fra kafeen til Trøndelag Teaters Gamle scene. Større sal har gitt mangedoblet publikumskapasitet, men billettene har gått unna. Det er vel knapt noen ledige seter, heller ikke til ekstraforestillingene.
Gjennom advent og romjul vil julebordstemte publikummere få oppleve julebord-biennalen til ledelsen i dobørste-spesialisten «Lager å Angeros». Få vil bli skuffet. Selv om forestillingen taper energi på at publikumskontakten ikke blir like direkte som i den intime barstemningen i teaterkafeen, så vinner den i andre henseende. Og den grunnleggende befriende hemningsløsheten er inntakt.
På generalprøven som denne anmeldelsen er basert på, stampet det litt mot slutten av første akt. Nilsen og Nergaard strevde med å holde energien og tempoet oppe. Så slo de til gjengjeld til etter pause, da de tok i bruk de tekniske mulighetene som ligger i en gammel, men likevel moderne teaterscene. De tekniske detaljene her bør ikke røpes. Heller ikke andre detaljer, bortsatt fra å melde at Fjøstoft og Berg fortsatt ikke er typene som går rundt grøten. Er vokalisten jøde, pianisten blind og bartenderen homse, får de høre det. Her er ingen fordom for liten og ingen for stor - det flommer over fra den stadig mer kyniske sunnmøring Fjøstoft. Mens han blir ondere og ondere etter hvert som akevittene tømmes, blir Svein Berg stadig mer sårbar. Hans Petter Nilsens spesialøvelse som klassisk sentimental «dritings» julebordsgjest har aldri vært så bra som i år.
I tillegg til å være brutal, fysisk humor er også «Alle tiders julebord» en samtidskommentar. Selve rammehistorien og noen gjenkjennelige detaljer går igjen fra år til år, men det meste av dialogen og enkeltinnslag er nye og aktualiserte. Et nytt innslag er julebordsgjest Siwi, på sin måte like herjet som de to hovedpersonene . Siwi er ex-realitydeltaker som sliter med tomheten etterpå, sliter med å ikke være TV. Karakteren er ikke er helt gjennomarbeidet, Siwi bringer med seg mye moro - men «meningen» med henne blir litt for åpenbar. Vi sitter også med en følelse at forestillingen kunne tålt en omdreining til i retning av det totale mørke og pinlighet, før karakterene retter seg opp og synger det tradisjonelle avslutningsnummeret, den trønderske versjonen av «Fairytale Of New Yorkۚ».
Når det gjelder Esther Buchmann har vi derimot ingen motforestillinger. Hun bringer med seg hardt tiltrengt eleganse og verdighet, synger et knippe julesanger og et par egne låter - blant annet en som kanskje heter «Æ må vær modig» fra hennes første norskspråklige album som kommer en gang på nyåret.
Esther på scenen med Adamseplene er en klassisk « vinn vinn»-situasjon, hun og pianist Ole balanser showet med sval musikalitet. Esther på sin side får vist seg frem for et stort publikum - som vil elske henne. Vi tør nesten vedde at Esther Buchmann får sitt velfortjente gjennombrudd i hjembyen med denne gjesteopptreden.
spilles på Trøndelag Teater til og med 29. desember.
