Ronja Hunter kommer susende og sint inn i puben Vinsjan på kaia med sin Harley, bringer kaos inn i den trygge småbyborgerligheten før hun igjen drønner videre.

Jeanette Hoseth spiller hovedrollen som Ronja og topper et flott lag i «Vinsjan på kaia» som hadde urpremiere søndag kveld.

I en tekst skrevet og instruert av Arnulf Haga, bygget opp rundt 30 av Frode Vikens D.D.E.-låter, får vi et kompakt drama om tilhørighet og opprør, svik og lengsel, frihetstrang og trygghetssøking. Sentralt i bildet står søstrene Ronja og Marilyn Halvorsen Hunter (Jeanette Hoseth og Tora Dahle Aagård) og brødrene Jannis og Per Helge Olavsen (Tore B. Granås og Adrian Lyng Malmo).

Ronja ble sveket, av Jannis, og dro. Men denne kvelden er hun tilbake på Vinsjan bar og holder dommedag over seg og sine.

Men ikke før vi har hørt mange av de mest kjente, og ikke minst mindre kjente D.D.E.-låtene i til dels svært flotte versjoner, og ikke før vi har forlystet oss med trøndersk festkultur og hverdagsproblematikk.

D.D.E.-katalogen får virkelig vist seg frem i denne oppsetningen, som den undervurderte trøndersk regionalskatten den er. Men bandet har en kanskje enda viktigere suksessfaktor. Selv D.D.E.-skeptikere har en tendens til å bli overveldet av bandets smittende scene-energi.

Denne energien er i aller høyeste grad til stede også i Verdal teaterlags oppsetning. Etter en noe forvirrende start der mange forskjellige karakterer og intriger skal introduseres, er det full peis i en naturlig flyt av tette dialoger og storstilte fellesnummer. Festlåter som «Vi ska fæst» og «Konge eller knekt» er like viktige for opplevelsen som nedtonede «Nykoka kaffe» og «I kjærlighet e æ en tosk». Men det er den intense duetten «Du vekke dyret» tar likevel kaka som oppsetningens høydepunkt. Publikum er tett på intriger og festskvalder i puben Vinsjan på kaia, med et godt orkester plassert i midten av scenen og handlingen,

Da mikrofonlyden forsvant i cirka 1, 3 sekund i en låt på slutten av første akt, var effekten nesten sjokkerende. Så gjennomført profesjonelt samkjørt er alle deler av denne omfattende aktørproduksjonen at en etter kort tid tar en prikkfri gjennomkjøring som en selvfølge. Det er ikke mange amatørteaterlag en føler seg så ivaretatt tatt.

Men alle trønderske amatørteaterlag anser det visst som en obligatorisk del av enhver forestilling å rulle en veteranbil inn på scenen. Sjelden har innslaget virket mindre så umotivert som her. Det var kanskje det eneste øyeblikket i en forrykende første akt som virker hemmede for helhetsopplevelsen.

I andre akt, når konfliktene og motsetningene tas mot sitt naturlige klimaks, kommer effektbruken og de overforklarende elementene inn. En trenger ikke at noen veiver med et E6-skilt for å skjønne at den temmelig kjente sangen «E 6» handler om E6. En trenger ikke at den ellers velfungerende byoriginal og Libanon-veteranen Moses forklarer Ronja Hunter og tilskueren alt om hva hennes motstridende følelser egentlig betyr, en trenger ikke at rimelig intetsigende metaforer stables oppi hverandre i, før og etter låten «Splintra speil» en trenger ikke en overspilt høydramatisk scene ved selve vinsjen ved kaia som i beste fall er tenkt som en parodi ...

Vi var nok enda mer begeistret i pausen enn etter endt forestilling. Men vi er likevel fortsatt både begeistret og imponert over en oppsetning med flotte aktører som spiller bra, synger bra, beveger seg bra – og ser bra ut. Trioen Jeanette Hoseth, Tore B Granås, og Tora Dahle Aagård er en forutsetning for det vellykkede resultatet, men det er også ensemblet som helhet – og flott utførte detaljer i mindre roller.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

foto
Inponerer: Tora Dahle Aagård er en av de bærende kreftene i Vinsjan på kaia. Foto: Leif Arne Holme
foto
Imponerer: Jeanette Hoseth har hovedrollen i Vinsjan på kaia. Foto: Leif Arne Holme