«The Equalizer» er først og fremst et godt argument for at to timer kan være bedre en én, også for simpel action som grenser mot B-film. Mens storfilmene aldri har vært lengre, har B-filmene stort sett følt presset på å komme seg fra 90 til 80 minutter. «The Equalizer» har all tid i verden, og bra er det.
McCall (Denzel Washington) lever et tilbaketrukket, nytt liv med Felleskjøpet-jobb og
klassisk litteratur på kafé dag ut og dag inn. I sitt forrige var han elitesoldat. Møtet med tvangsprostituerte Teri, som rent bokstavelig er i den russiske
mafiaens vold, får ham til å vende tilbake til gamle kunster og bli mørkets mørke hevner.
Det er ikke mye til historie, men som boken McCall sitter og leser, «Den gamle mannen og havet», viser: Man kan vinne mye på å tvære ut en relativt enkel historie. Der stopper
sammenligningen. For dette er ikke noe språklig eller filmatisk mesterverk, men Antoine Fuqua («Training Day») er stilsikker, styrer unna de verste klisjeene og tar seg så god tid at vi kan tro mer og mer på en så utrolig karakter som McCall.
Som i «Flight» og «Unstoppable» spiller Denzel Washington en mann med enormt talent som samtidig er skjøvet ut på sidelinjen og litt avdanket. Det er en vanlig figur, men minner også om Washington, som
ikke har spilt med A-laget i Hollywood på sju år. Stort sett har Washingtons enorme talent, med Hollywoods mest
sympatiske og skumleste smil i samme ansikt, vært henvist til andredivisjon. Det gir om ikke annet mye bra film i andre-divisjon.
