Spelet har publikum i sitt faste grep allerede under prologen. Det er Grima, spilt av Hildegunn Eggen, som elegant inviterer oss med – 1000 år tilbake i tid. Miljøet på gården Sul er allerede introdusert gjennom aktiviteten på scenen, hvor stadig flere aktører er opptatt med dagligdagse gjøremål, unge og eldre i arbeid og lek, mens publikum fyller amfiet.
I år skjer dette en time før midnatt i en belysning som sammen med musikken umiddelbart underbygger den spesielle stemningen. Selv om det livlige gardsmiljøet tilsynelatende er fred og idyll, vet vi at her blir det alt annet enn fredelig. Her skal kongshæren ha sin siste natterast før slaget, det er nervøs stemning, usikkerhet og angst.
Det er i denne atmosfæren Spelet henter sine dramatiske tidsbilder, sitt rike persongalleri og en handling som i hovedtrekk er kjent av alle. Kunsten er å få det til å virke nytt hver gang, og denne oppgaven trigger den oppfinnsomme regissør Marit Moum Aune og hennes medhjelpere. Fjorårets vellykkede bearbeidelse, ikke minst språklig, videreføres med stort hell. Slik forløses enda mer av humoren, som til min og mange andres overraskelse ligger latent i stoffet.
Et eksempel er den myndige husfrua Gudrid på Sul. Vi har alltid hatt inntrykk av at det er hun som bestemmer der på gården. Bonden Torgeir er i Trond-Ove Skrødals fine tolkning en sliter som strever med tunge problemer. Han vil mest av alt få være i fred med sitt arbeid og sin grubling. Sammen med kona Gudrid bærer han på en tung sorg, som de takler på ulikt vis. Ingunn Beate Øyen spiller henne som en sterk, ambisiøs kvinne, som holder nagende samvittighetsspørsmål under kontroll blant annet ved hjelp av en bitende galgenhumor.
Det trauste ekteskapsdramaet bunner i en tragedie som både direkte og på symbolsk vis blir sentral i Spelet. Et vanskapt barn ble båret ut i skogen vinters tid, og utburden blir en stadig påminnelse – i stillferdige, men sterke scener. Unge Gudrun er den som rammes sterkest, en tragedie som blir stadig mer gripende, spilt og ikke minst sunget, av Heidi Gjermundsen Broch, en strålende musikalartist med stemme også for utendørsarenaen. Det samme gjelder Tom Erik Lie, som med sin operaerfaring gir Tormod Kolbrunarskald den tyngde han skal ha som nøkkelfigur i flere opptrinn. Det gode samspillet mellom ham og Sverre Bentzens Gamal-Jostein gir mye av bakgrunnen for konflikten mellom tradisjoner og nye tanker, mellom overtro og kristendom.
Brytningstiden preger alt og alle i Spelet, hvor provinsens møte med internasjonale strømninger, religionskonflikter og tilspisset maktkamp speiles i folks hverdag. Og som ubønnhørlig leder mot det store oppgjøret. Kong Olav Haraldssons rolle i dette Spelet er tolket på mange måter. Henrik Mestad kombinerte i fjor karismatikeren med harde ledergrep, i år oppleves kongen som mer kjølig beregnende, det er mer av vikingen igjen i ham. Mens Kongen på forsiden av fjorårets programhefte poserte barhodet i forklaret profil i sollyset, hever han i årets utgave sverdet og borer blikket i oss med ett øye under hjelm og brynje. Men Mestads sterke spill åpner også for tvilen, for nattlige mareritt. Dette fremheves suverent i en ny koreografi (Tomas Adrian Glans), som gir både Solleiken og Songen om Grottekvenna ekstra kraft. Kongen kjenner igjen noe av seg selv i Gudruns fortvilelse. Hvis det finnes en gud som alltid hjelper, hvordan kan det da «hende så mykji stygt og vondt?» undres ungjenta i en tidløs replikk. I kontrast til de tunge sekvenser spiller Hanne Skille Reitan den hittil sprekeste Helga på Stiklestad, og det sier ikke lite.
Alt skjer bokstavelig talt slag i slag i Marit Moum Aunes regi, som uanstrengt finner sammenhenger, nye innfallsvinkler og overraskende entreer. Spørsmålet her er begrensningens kunst. Det kan bli for mye av det gode, særlig når innspurten starter godt over midnatt. Kveldsmørket og Eivind Myrens eminente lyssetting utnyttes blant annet når forestillingen også gir en flik av selve slaget med «filmatiske» grep akkompagnert med enkelte overraskelser av dirigent Ole Kristian Ruud og hans tropper. Og selv om de profesjonelles innsats gjerne fremheves, glemmes det på ingen måte at Spelet i like stor grad er et resultat av en hærskare entusiastiske amatørers helhjertede innsats.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.