Premieren på Munkholmen setter standarden for landsdelens brede teatertilbud sommers tid. BUL-gjengen har en unik tradisjon å bygge på, - den både inspirerer og forplikter. Årets musikal er kjent stoff, men oppsetningen vitner også om utvikling og fornyelse. Olivier-forestillingene fra 1988 og 2000 er gode teaterminner, og den aktuelle versjonen viser at ambisjonsnivået stadig heves.
Lionel Barts musikal etter Dickens frodige romanstoff er virkelig noe å bryne seg på; den krever format og bredde. Samtidig myldrer det av individuelle utfordringer. Amatørstaben viser en imponerende variasjon i en forestilling hvor hver enkelt utfolder sine sterke sider. Nivået er naturligvis varierende, men - styrken er samspillet og den dominerende spillegleden.
Slikt blir bare mulig under kyndig veiledning, og her er både instruksjon og rammevilkår (gode sceneløsninger) i de beste hender. Det er spesiell grunn til å nevne musikerkvartetten, som til de grader sørger for å få aktørene med på notene.
Også samspillet med naturkreftene er ett av elementene som gjør teatret på Munkholmen spesielt. Fredagens premiere hadde for eksempel en ouverture i frisk båttur med utsikt til et luksuriøst cruiseskip glidende ut Trondheimsfjorden i sommersol. Forvandlingen er total og kontrasten stor i overgangen til fattiggutten Oliver Twists opplevelser i mørke bakgater i storbyen Londons skumlere strøk for over 150 år siden. Og dysterheten ble raskt understreket av tordenskrall og regnskyllets tromming mot taket.
Musikalen Oliver! er på scenen en vanskelig balansegang mellom det skummelt triste og en forløsende humor. En familieforestilling tåler at det gufser makabert i noen scener og spøkes nokså grovkornet i andre. Det er ikke alle overgangene som gjennomføres like ubesværet her, men oppsetningen har få problemer med tempo og timing. Som det ofte skjer i slike frodige forestillinger, blir det særlig de utallige detaljene i spillet (ikke minst i den yngste gruppen) som fester seg i minnet. Og samlet imponerer oppsetningen med å dra hele den lange rekken av sangnumre på sprudlende vis.
Ellers er humoren vel ivaretatt – både i fartsfylt situasjonskomikk og i verbale krumspring hvor den ledige dialektbruken gir god effekt. Slik rammes også dagsaktuelle forhold av Dickens samfunnssatire; den er besk nok til å svi uten understrekninger. Musikalen kan være munter – men får en egen snert. Grådighet, undertrykkelse, tvilsom forretningsmoral og mishandling er dessverre tidløse tema. Gjennom Olivers (Robin von Bargen) skjebne oppleves dette sårt og nært. Med optimisme summeres det hele i sluttnummeret med at to av de andre forgrunnsfigurene, Fagin (Ole Fredrik Wannebo) og Luringen (Randin Mikael Kummeneje) “trur vi træng å tænk oss om igjen”.
Mange andre navn fra den fyldige rollelisten kunne også fortjene rosende ord. Som representant nevnes Magnus Lie Hetland - et eksempel på kontinuiteten i BUL-miljøet. Han spilte Oliver i 1988-oppsetning, fortsatte som Fagin i 2000 og er nå en overdådig Herr Buldre. Han og resten av BUL-gjengen holder det gående på Munkholmen til og med 1. juli.
