Da «The Legend of Zelda: The Wind Waker» ble sluppet for Nintendo-konsollen GameCube i 2002, var det de færreste forunt å oppleve dette enestående eventyret. Grunnen til det var todelt.

For det første så var ikke GameCube-konsollen noen suksess. I alle fall ikke sammenlignet med forgjengeren Nintendo 64 og slett ikke målt opp imot gigantsuksessen Sony opplevde med Playstation 2. For det andre så ble «The Legend of Zelda: The Wind Waker» av fansen sett på som et «barnslig» spill. Dette på grunn av den (på den tiden) nye cel-shading -teknologien som fikk grafikken i spillet til å se ut som en interaktiv animasjonsfilm.

Men som så ofte sett før: Samtiden tar gjerne feil, og i årene siden den gang har «The Legend of Zelda: The Wind Waker» fått en kultstatus som et av de aller beste spillene i Zelda-serien. Ikke minst på grunn av hvor utilgjengelig spillet har vært.

Nå har Nintendo gitt spillet HD-grafikk og gitt det ut på nytt for Wii U -konsollen (ironisk nok en konsoll som har vist seg å være enda mindre populær rent salgsmessig enn GameCube).

Men har du lett etter en grunn til å gå til innkjøp av en Wii U så kan du slutte å lete nå. «The Legend of Zelda: The Wind Waker» er ikke bare ( i våre øyne) tidenes beste Zelda-spill, det er også et av tidenes beste spill noensinne -uansett plattform og sjanger - og dermed basta!

«The Legend of Zelda: The Wind Waker» tar opp tråden 100 år etter slutten på «The Legend of Zelda: Ocarina of Time». Kongeriket Hyrule er oversvømmet etter at Ganondorf slapp ondskapen løs og de få overlevende klamrer seg til en håndfull øyer som stikker opp av havoverflaten. Der finner vi også den 11-årige Link, en etterkommer av den legendariske helten som reddet Hyrule 100 år tidligere. Det første du legger merke til ved denne «nye» Link er det uttrykksfulle ansiktet.

Verken før eller senere er det vel blitt laget en videospillkarakter som kan uttrykke så mange og så komplekse følelser ved ansiktsmimikk og kroppsspråk.

Det neste som slår deg er hvor fantastisk flott spillet ser ut. GameCube-orginalen har ikke tapt seg så mye som en promille på disse 11 årene, men denne HD-utgaven er med på å jevne ut de litt spisse kantene som skjemmet orginalen. Resultatet er forbløffende.

«The Legend of Zelda: The Wind Waker» er et Zelda-spill slik vi har blitt vant med. En rekke «dungeons», fæle bosser og en enorm oververden, men det som vil komme som et sjokk på nye spillere er hvor mye denne historien vil lugge i hjerterøttene. Det er emosjonelle saker vi får servert her og bli ikke forbauset om du blir sittende med en klump i halsen ved flere anledninger. «The Legend of Zelda: The Wind Waker» var det første spillet Eiji Aonuma regisserte etter at Shigeru Miyamoto lot ham overta stafettpinnen. Et klokt valg, for Aonuma laget også DS-spillene «The Phantom Hourglass» og «Spirit Tracks» som tok denne grenen av Hyrule-legenden videre.

«The Legend of Zelda: The Wind Waker» er et av de ytterst få spill som bare er blitt bedre med tiden. og er det eneste som sammen med «The Legend of Zelda: Ocarina of Time» er en udiskutabel klassiker. En slags spillenes «Citizen Kane» om du vil.