Come Shine var en heidundrende suksess på første halvdel av 2000-tallet. De spilte for fulle hus, fikk overstrømmende kritikker og Spellemannpris. Høsten 2004 fikk de nok og tok en pause helt til de lot seg overtale til å spille tre låter under NTNUs hundreårsjubileum i 2010.
Dermed var det gjort. Den gamle magien var tilbake, og i Dokkhuset fredag kveld tok de skrittet fullt ut. De startet en lengre turne, forbereder seg på festivaljobber til sommeren og nytt studioalbum til høsten. Det er mye å glede seg til.
Hvis noen hadde glemt at dette bandet i sine beste stunder kan skape magiske øyeblikk, husket de det så snart konserten i Dokkhuset var i gang. Live Maria Roggens stemme, Erlend Skomsvolls piano, Sondre Meisfjords bass og Håkon Mjåset Johansens trommer er som skapt for å klinge sammen. Da de spilte "The Saga Of Harrison Crabfeathers" som andre låt, var all tvil borte: Come Shines comeback blir bra.
Kjente og ukjente standardlåter i høyst original tapning var Come Shines varemerke i første runde og er det fortsatt. Men vi snakker om fire improviserende jazzmusikere, og de reiser ikke rundt og spiller gamle hitlåter på samme måte som før.
En rekke av standardlåtene de gjorde suksess med for ti år siden, ble framført i helt nye versjoner i Dokkhuset. I hvert fall hørtes det slik ut, ikke minst når Sondre Meisfjord blandet riffet fra Led Zeppelins "Whole Lotta Love" inn i Duke Ellingtons "In A Sentimental Mood". En slik høyst særegen kombinasjon virker som en typisk Skomsvoll-ide.
Han er en fullstendig fordomsfri arrangør og går gjerne på tvers av sjangergrenser for å skape den musikken han er ute etter. Her ligger mye av årsaken til at Come Shine gjorde slik suksess i første runde. Og når gjenforeningen lover så godt, har det nok sammenheng med at Skomsvoll har klekket ut ideer som tar bandet videre.
Det manglet ikke på velkjente låter i Dokkhuset. "My Funny Valentine", "Come Rain Or Come Shine", "My Favorite Things" (en klassiker fra "Sound Of Music" og derfor supplert med jodling fra Roggen), "Somewhere" (fra "West Side Story") og "Over The Rainbow" var noen av dem.
I hendene på et mindre originalt band kunne det blitt en sviskekavalkade. Men siden det var Come Shine som sto på scenen, ble det nærmest det motsatte. Bandet ga oss både vakre øyeblikk og musikalske utfordringer, en rekke overraskelser og en og annen irritasjon. For det var smårusk i maskineriet denne første kvelden på turneen. Når man spiller innenfor så løse rammer som disse fire gjør, kan det av og til virke famlende og ufokusert.
Men bandet vil ganske sikkert bli tettere skrudd sammen etter et par spillejobber. Dermed kan andre kapittel i historien om Come Shine bli like fascinerende som det første.
