Enkel, liketil og morsom

Dyrene i hakkebakkeskogen av Thorbjørn Egner

Teaterlaget i BUL,

fredag 8. juni

Instruktør: Hallvard Lydvo

Scenografi: Elin Stangnes

Med: Ingvild K. Sørenssen. Mikkel Antonsen, Martin Gammelsæter, Marit Eriksen, Ragnhild Ljosland

Skogsorkester: Sunniva Skjøstad Hovde

Enkel, liketil og morsom sommerrepetisjon av velkjente konfliktlinjer i Hakkebakkeskogen, mellom velslevoksen skogsmus og livsnytende trubadur-klatremus - både for voksne og barn.

Behørig surret i grå ulltepper var publikum klar for et av Trondheims faste sommerhendelser, premièren på Teaterlaget BULs sommeroppsetning. Denne gangen bar forestillingen preg av å være rituale i dobbelt forstand, i sommer er det nemlig ikke Oliver eller Adrian som skal i vinden, men derimot karakterer fra Dyrene i Hakkebakkeskogen. Voksne nynner med og husker episodene fra egen barndom. Barna har nettopp fått høytlest boka og følger intenst med på Morten Skogmus sine veslevoksne formaninger, på Mikkel revs sinte surmuling og unnasluntreren Klatremus sine ulike krumspring - alt er som vi husker det.

Positivt ved akkurat denne forestillingen, er at skuespillerene, unge som gamle, snakker høyt og tydelig, og dessuten synger slik at det er lett å følge med på tekstene, uansett hvor du sitter i salen. Dette skaper en liketil stemning hvor karakterene kommuniserer direkte med salen i god barneteaterstil: «Har dere sett reven?» Og det er like gjerne de voksne som ler og responderer - dette er kanskje styrken ved Thorbjørn Egners stykker, at de kommuniserer på ulike plan. Som voksen kan man for eksempel ha moro av å gjenkjenne sosialdemokratisk-ideologiske trekk, både med hensyn til maktfordeling, lovgivningsprosesser og diverse holdningskampanjer.

La oss ta et kjapt lite blikk: Den ideologiske splidens kjerne står mellom protestanten Morten, en «arbeidssom mus», og livsnyteren, ironikeren og trubaduren Klatremus, som helst vil ha fest og moro. En annen konflikt står mellom kjøttspiseren Mikkel og grønnsaksspiserene, altså resten av dyrene i skogen. Begge disse konfliktene avgjøres på totalitært vis - ved at Bamsefar (dommer, statsminister, politi og ideologisk overhode i ett) tvinger avvikerne til å følge flertallets vilje. Den nye loven har tre punkt: Alle skal være venner, ingen skal spise hverandre og ingen skal ta mat fra hverandre. Men se, hva skjer? Begge finner smutthull i skogmusens veslevoksne lovforslag: Mikkel knabber skinke fra gårdsfolkene og Klatremus prater seg ut av situasjonen, det stod jo ingenting om at man ikke kunne få mat av andre? Men alt i alt er det altså flertallets sosialdemokratiske vilje som vinner frem,

og det ender med at Mikkel ufrivillig må være med på Grønnsaksspisevisa, hva som like godt kan kalles en skjult og ganske effektiv holdningskampanje for å få motvillige knøtt til å spise opp potetene sine. Men hvordan står det til med kjønnsrollemønsteret hos Egner, apropos holdningskampanjer? Bamsemor vasker, steller, lager mat og blir hysterisk når Brumlemann forsvinner. Bamsefar sitter i ro og leser krim (Honningmysteriet), med brillene langt nede på nesa og patriarkalsk patos. En sak for likestillingsombudet? Neppe.

Årets oppsetning har mye energi, taper i grunn sjelden intensitet. Man kan spesielt trekke frem Ingvild K. Sørenssens karismatiske innsats som Mikkel og enmannsorkesteret Sunniva Skjøstad Hovde, som med trekkspill, gitar og lur skaper stemninger og dramatikk. Scenografien er enkel, sentrert rundt er stort og fargerikt tre og forskjellige punkter på scenen: Huset til Morten, stabburet på bondegården og kjøkkenet til Bakermester harepus. Kostymene kunne vært mer gjennomarbeidene, men til rituale å være, og på tross av høljregn, var det en morsom repetisjon av gammel barnelærdom.

Årets oppsetning fra Teaterlaget i BUL ble en morsom repetisjon av gammel barnelærdom.