Evening stood by watchin'

At the side of summer's promise

synger han på tampen av konserten, og det er ikke lenger tvil. Det er «Evening Over Rooftops» og det er vår gamle hippiehelt Edgar Broughton.

Men hvordan kan det ha seg at 68-åringen bosatt i Øst-London bruker en augusthelg i 2016 til konserter på en liten kafé i Steinkjer og en privat hagefest på Inderøy?

Jeg tror jeg må ta noen omveier til svaret.

Jeg har ofte tenkt på hvorfor én artist fra en periode, la oss si The Doors, holder seg populær i generasjon etter generasjon. The Doors er rockens Jens Bjørneboe, hvert år kommer nye 15-16-17 åringer med behov for å rope ut i verden at de ikke er som alle andre, og som er sterkt mottagelige for opprøret og lengselen i The Doors musikk og Bjørneboes prosa.

The Doors er tydeligvis tidløse, mens for eksempel Edgar Broughton Band bare var tids-typiske. Edgar Broughton Band eksisterer som en liten, men for noen veldig viktig hylle i hukommelsens gedigne roteloft.

På opprørssiden av rocken på slutten av 60-tallet, begynnelsen av 70-tallet var det mye å velge i, mange hårete rollemodeller. En av de sterkeste var Edgar Broughton Band, som var spesielt populære i Norge, fordi de turnerte mye her.

Noen av oss trodde først at de var norske (Edgar Bråten, skjønner?), men så dukket de opp inn person – som for Trondheims del innebar noe ordentlig hippielurveleven i både Studentersamfundet og Frimurerlogen. De jagde ut demoner, oppfordret til uansvarlighet og opprør, sprengte desibelmålere i mils omkrets – og hva var det egentlig Edgar holdt på med for noe obskønt inne i frakken sin?

Miljøet rundt motkulturavisa International Times i London på tampen av 60-tallet talte band som Social Deviants, etter hvert Pink Fairies, Hawkwind og Edgar Broughton Band. Dette var hippier infisert av rockerastsløshet, få sperrer på dopbruk, litterære ambisjoner (ikke minst innen science fiction) og rare allianser med Hells Angels. Mange av dem var også overbeviste maoister, drev politisk geriljavirksomhet og arrangerte gratisfestivaler.

Men ikke mange av dem var så aktive turné-artister som Edgar Broughton Band. Konsertmøtene var skjellsettende for unge sinn. Glans-nummeret «Out Demons Out» var et bluesinfisert vekkelsesmøte med mange lag sarkasme inne i marihuanatåka.

Da jeg gikk på ungdomsskolen på tidlig 70-tall var Edgard Broughton Band like obligatorisk i platebunken til de unge seriøse som Pink Floyd, Jethro Tull, Deep Purple og Led Zeppelin. De hadde livemonstrene «Out Demons Out» og «Apache Drop Out», en krysning mellom låter av Shadows og Captain Beefheart – og de hadde musikalske og tekstmessig lekne øyeblikk i slekt med Frank Zappa, de hadde kassegitar-øyeblikk som «Evening Over Rooftops» og «Thinking Of You», de hadde glødende politiske sanger som «American Boy Soldier». De var bra på plate, men enda bedre (men av og til mye, mye dårligere) på konsert. De var uforutsigelige og de var skumle.

De var på et av verdens kuleste plateselskap, Harvest, og de spilte inn albumene sine i et av verdens kuleste platestudioer, Abbey Road – men så skar det seg på et tidspunkt for Edgar Broughton, hans trommisbror Steve, Arthur Grant og Victor Unit (som sluttet i 68 men gjorde bandet til kvartett igjen i 1971), og de andre assosierte medlemmene i bandet.

De mistet momentum, og i de senere tiårene har Edgar Broughton stort sett spilt solo. Et album tilgjengelig på Spotify viser at han fortsatt har kraft som låtskriver, og det viste han også på konserten foran rundt 150 på Venil Katharina Thiis og Erik Hauganes årlige sommerfest på Sima, Inderøy.

Der spilte han bare to gamle sanger, nevnte «Evening Over Rooftops» og like fine «Green Lights», resten var av nyere dato – gjerne ledsaget av lange anekdotepregede innledninger.

Edgar Broughton har sitt politiske ståsted i behold, og synger sanger om Brexit (som han mener er et utslag av høyreekstreme holdninger i folkedypet), om et kaldere samfunn, om et Jehovas Vitne han traff på et fly.

Han fremførte også en låt om Mick Farren, frontmann for Social Deviants, og en av New Musical Express skarpeste penner i musikk-avisas største periode på 70-tallet.

Edgar omtalte Farren som en ganske dårlig sanger og musiker, som aldri ville spille etter Broughton på konserter og festivaler – fordi det var umulig å gå på scenen etter at Broughton hadde gjort «Out Demons Out».

Da cd-boksen «The Harvest Years» kom ut i 2011 anmeldte Farren den i musikkmagasinet Mojo (eller var det Uncut?) - og brukte bare tre ord på bandets samlede innspillinger på fire år: «Inane hippie nonsense».

Broughton fikk i overkant hevn to år etter da han skulle spille etter Social Deviants på en konsert i London. En overvektig og surstoffmaskin-avhengig Farren falt om på scenen – og døde før han nådde sykehuset. We bang your drum / But there is no sound heter det i sangen om et komplisert vennskap.

A fair days work for a fair days pay er konseptet Broughton har tilbydd på sin hjemmeside de siste årene. Flyturen, pluss det oppdragsgiveren selv tjener på en dags arbeid, er hyren han krever for å spille hjemme i stua di.

- Jeg får oppleve forskjellige kanter av verden og møte hyggelige folk, forklarte han i helga, og la til at han fikk dyrke en av sine favoritthobbyer også. Han spiste sei han selv hadde dratt opp fra Trondheimsfjorden før konserten.

Edgar Broughton Band var sammen med King Crimson, Family, Cream og Nice blant bandene kveldens vert Erik Haugane hørte mest på i studietiden. Han og kompisgjengen fra gamle dager har hatt Edgar Broughton på besøk i enda mer intime omgivelser før, nå fikk flere oppleve en evig opprører i ny musikalsk ramme. Og Edgar Broughton fikk oppleve Trondheims-fjorden på sitt flotteste. Avslutningen på hans mest kjente låt er også avslutningen på kvelden. 45 år etter de mørke fremtidsutsiktene fra 1971 har vi og verden overlevd på greit vis:

How far are we from dying

Is it nearly at an end? ...

ole.jacob.hoel@adresseavisen.no

foto
foto
Trubaduren: Edgar Broughton (68) har sitt politiske ståsted der han pleide og har fortsatt mye på hjertet.
foto
Den gang da: Edgar Brughton var en av de kuleste i London på tampen av 60-tallet.
foto
Organisk rock: Edgar Broughton Band var en trio da de ga ut sine to første album.
foto
Edgar Borughton har fortsatt sceneautoritet, og i konserter med band spiller han fortsatt elektrisk gitar. Men mest reiser han rundt alene med kassegitaren.
foto
1. Edgar Broughton Band (1971) Bandets tredje LP, det såkalte «Meat Album» – med «Evening Over Rooftops» og flere andre av de største favorittene. Det mest mainstreampregede albumet, som har tålt tidens tann. På remastret nyutgivelse fra 2004 får du livefavoritter som «Out Demons Out» som ekstraspor.
foto
2. Inside Out (1972) Bandets fjerde album er en personlig favoritt, mer politisk, mer konsis rock, og nedtonede høyde-punkt som «Homes Fit For Heroes» og «Rock'n'roll».
foto
3. The Harvest Years 1969–1973 (2011) Skal du ha mer enn to album (eller kanskje uansett), er det smartest å investere i denne boksen på fire cd-er. Den favner de fem første albumene, et meget bra livealbum og andre ekstra godbiter