DEAN SPANLEY
Eng./New Zealandsk komedie
Regi: Toa Fraser
Med: Jeremy Northam, Sam Neill, Bryan Browne, Peter O'Toole,Judy Parfitt
Vi skal drøyt hundre år tilbake i tid, det er Kong Edwards England med klart skille mellom klassene, rare biler, full kontroll over koloniene og - en dekadent, avslappet holdning til både virkelighet og fantasi. Det er ganske ubegripelig at en ung regissør fra New Zealand, til sin film nummer to, velger dette utgangspunktet, hvor det litterære grunnlaget er Lord Dunsanys roman («My Talks With Dean Spanley») utgitt på trettitallet.
Lenge virker det som om hovedsaken er en saktmodig framstilling av skjebner fastlåst i en stivnet tradisjon, noe som forsterkes ved et spill hvor ordet understatement virkelig får et ansikt. For ikke å si fire - dette er et kammerspill - en kvartett med sår og sorgtynget undertone, men som likevel er til å holde ut fordi spillet er preget av perfeksjonisme. Alt ser ut til å stemme, - men noe må da skje - selv i en slik statisk setting?
Joda, etter en time omtrent - løsner det litt, og dermed får filmen formidlet litt engasjerende tanker omkring bl.a. sorgarbeid, forholdet mellom herre og tjener, vennskap, fortellerkunst. Og gleden over en god Tokaier av edel årgang. Vinens virkning - sammen med interessen for reinkarnasjon - setter litt fart i filmen, som eksemplarisk holder seg innenfor 100 minutter.
De relativt få overraskelsene bør publikum få gleden av å oppdage selv. Innimellom kan samspillet mellom Jeremy Northam, Bryan Browne, Sam Neill (helt briljant spesielt i ett opptrinn) og spesielt Peter O'Toole være en nytelse. Filmens farsrolle er skrevet inn i historien for ham, og ringreven (77) forstår å utnytte mulighetene. Ja, en kan vel si at dette redder filmen, som likevel gir et skuffende matt inntrykk.
Anmeldt av MARTIN NORDVIK