Det er noe helt spesielt med denne beretningen til psevdonymet Elena Ferrante. Som den første boka er oppfølgeren «Historie om det nye namnet» egentlig tung å komme i gang med. Prosaen kan fortone seg flat, og historien omstendelig. Det er mange personer å forholde seg til, som det (til tross for et utførlig persongalleri i starten) er vanskelig å skille fra hverandre. I en periode av boka fremstår fremdriften som en serie intriger bare de involverte jentene i 20-årsalderen kan bli virkelig interessert i.

Men så skrur Ferrante det til, og det dypt originale i hennes prosjekt trer igjen tydelig frem. Det er noe avhengighetsskapende i denne særegne fortellingen om to kvinneliv som gjør at de to siste bøkene i serien blir obligatoriske når vi først er kommet så langt. Etter denne er vi halvveis i roman-kvartetten som beskriver utviklingen av forholdet mellom jeg-personen Elena Greco og hennes briljante venninne Lina Cerullo. Skjønt, hvem av venninnene som er mest briljant er enda mer uklart i denne romanen enn det var sist.

Elena er arbeiderklassejenta som gjør sitt beste for å bli likt av alle, og som utnytter sine evner gjennom hardt og målrettet arbeid. Lina (Lila) er den bråbegavede jenta som sjarmerer alle, men som konsekvent søker konfrontasjon.

Forrige roman sluttet med Lilas giftermål, i denne boka følger vi jentene fra Elena andre år på gymnaset til hun avslutter studier i Pisa og utgir sin debutroman. Det ytre sett vellykkede livet til Elena får sin kontrast i Lilas tilværelse som blir stadig mindre glamorøs, en separert småbarnsmor som må jobbe i fabrikk for å livnære seg.

Elenas formidling om Lila veksler mellom nesegrus beundring, nedlatende avstand og heftig irritasjon. Det har dels sammenheng med forskjellene i temperament og personlighet, dels i stadig mer forskjellige livsvilkår. Men det er også et svært sentralt element i seriens bok nummer to at begge er inntil det selvutslettende forelsket i samme mann. Forelskelsen ender ulykkelig for dem begge. Den ene lever ut forelskelsen og går nesten til grunne, den andre avslører aldri sine følelser og lever videre på det jevne.

En sommerferie på Ischia var sentral i «Mi briljante venninne» og den påfølgende sommerferien samme sted blir en enda mer sentral del av «Historia om det nye namnet». Det nesten sorgfrie livet på ferieøya er en stor kontrast til begrensningene rundt tilværelsen i Napoli.

Men uansett hvor de to befinner seg, kommer de ikke unna begrensningene som ligger i det å være ung kvinne i Sør-Italia på 60-tallet. Og uansett hvordan romansyklusens språklige og fortellermessige særtrekk vil kunne vurderes forskjellig fra leser til leser, kommer en ikke unna nerven i en unikt fortalt historie om en spesifikk tid, på et spesifikt sted – men med tidløs formidling av kvinners spesielle posisjonering-gen.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL