Svært mye av Patti Smiths spesielle posisjon i rocken hviler på de fire platene hun ga ut i perioden 1975-79. Selv den svakeste av dem, ujevne «Wave» har sanger som overgår alt hun har gjort etter hennes første store comeback i 1988. Nå har hun fylt 65, er feiret forfatter med bok oversatt til norsk, fortsatt med status som en av rockens største foregangskvinner. I anledning hennes forestående debut i Trondheim er det gledelig å melde at hennes nye plate er den mest interessante og vitale hun har gjort etter at hun fylte 40.
Den musikalske rammen er ganske lik flere av hennes siste plater; hennes faste band med et par gjester. Tekstene drar seg med et par unntak mer mot flertydig poesi enn de bombastiske rocksangene («One Voice» og «People Have The Power») hun har skrevet noen av i nyere tid. Et par mektige sanger rundt oppdagelsen av Amerika og lettere hyllester til Amy Winehouse, Johnny Depp (!) og Maria Schneider gir plata tyngdepunkt og varm melankoli i fin dynamikk.
Hennes gamle venn Tom Verlaine gjester dessverre bare på to sanger. Gitaren hans på «April Fool» er med på å løfte den til et høydepunkt, men også «Amerigo» og elegien til Winehouse i «This Little Girl» gjør «Banga» vekselvis tyngre og lettere enn det meste hun har gjort i nyere tid. Kombinasjonen og produksjonen kler henne. En versjon av Neil Youngs «After The Goldrush» smører vel tykt på med barnekor i finalen, men etter drøyt ti minutter lang meditering rundt en helgen og Columbus får det plata til å ende lyst likevel, etter seig og mer krevende musikalsk korsvandring.
Høydepunkt: «Amerigo».
