- Maigret er en svært vanlig mann, og jeg er ikke særlig vant til å spille vanlige menn, har Rowan Atkinson sagt etter at denne spillefilmlange episoden ble vist for første gang i påska.
Men han spiller en helt vanlig, helstøpt hedersmann her. De som forventer seg en ny variant av Mr Bean eller Black Adder vil grundig skuffet. Her er ikke så mye som et teatralsk hevet øyenbryn. Rowan Atkinson portretterer rett og slett en ganske vanlig, alvorstung, hederlig, og litt kjedelig mann.
Mr Bean på plass i Kina
Politiinspektør Maigret er under hardt press i tropevarme Paris sommeren 1955, når sommerens femte unge kvinne blir funnet knivdrept i bakgatene i Montmartre.
Innenriksministeren vil ha en annen mann på saken, og det er da Maigret setter en felle. Han lar den pågående pressen få inntrykk av at en mann er arrestert for ugjerningene, i håp om at den virkelige forbryteren vil få et markeringsbehov. Ti kvinnelige betjenter gjør seg tilgjengelige i gatene, mens et hundretalls sivilkledde politimenn holder oppsyn. Det kan ikke gå galt, men det gjør det selvsagt. Nesten.
For å få autentisk Paris-følelse anno 1955 er historien spilt inn i Budapest – og ettersom det er en britisk produksjon med britiske skuespillere, snakker alle franskmenn engelsk. Det gjør at atmosfæren av et slitent, men sydende syndig Paris, ti år etter den tyske okkupasjonen, ikke blir så klebrig og intens som den burde.
Flere kilo, like mye krangling
Men det er fine scener i tåkelagte trange brusteinssmug, brede trapper og store leiegårder – og den engelske dialogen føles ikke fullt så unaturlig som i den ferske britiske tv-adopsjonen av Tolstojs «Krig og fred». Og en venner seg til den.
George Simenon skrev i alt et 50-talls krimromaner om Maigret, i tillegg til noveller. De gjorde ham til en av krimhistoriens største navn. På en måte var han en uforutsigelig forfatter, han hadde ikke en fast dramaturgisk mal. Men Maigret var seg selv lik, han løste kriminalgåter fra sin faste plass på kontoret (i en bok forlot han ikke sykesengen) fra hvor han, med snadden alltid i rekkevidde, sendte sine medarbeidere rundt omkring i Paris. Han løste sine saker ved hjelp av analyse og psykologisk innsikt. Han søkte å forstå hvorfor en morder handler som handler, hvilke situasjoner som han gjøre enhver av oss til en morder.
Rowan Atkinsons Maigret beveger seg mer rundt i Paris i denne historien, men det er stadig hans analytiske evner som er i fokus. Man er aldri i tvil om at Maigret har rett når han trekker sine slutninger. Men man undre seg på hvordan han tenker og hvorfor han kommer til sine konklusjoner. Hos Atkinson er det som om de geniale løsningene kommer dettende ned fra himmelen.
Undertegnede pleide å synes at Maigret-bøkene var en smule grå, sammenlignet med Poirot og Sherlock Holmes. Litt grå er også den første av i alt fire planlagte tv-filmer om Maigret. Det er blitt sagt at denne Maigret får Poirot-serien til på fortone seg som «Die Hard». Men må ha sansen for dvelende tv-drama for å like dette, men det har man vel?
Så kan man si at den avrundende psykologiske forklaringen på ugjerningen virker vel freudiansk 60 år etter. Men pytt, er man i 1955, så er man i 1955.