Det er visse fordeler man har som soloartist. Vel står man alene og må holde fortet, men man har også mulighet til å skifte ut samarbeidspartnere og få nye impulser som kan føre til fornyelse. Da Marit Larsen gikk i gang med å lage «When The Morning Comes» bestemte hun seg for å bryte ut av alt som var kjent. Hun reiste til Nashville, engasjerte musikere hun ikke hadde noe forhold til – og som ikke hadde noe forhold til henne, og satte seg selv i produsentrollen.
Forestill deg muligheten til å starte på nytt. Det må unektelig ha føltes befriende for en artist som har vært i rampelyset siden hun var liten. Det skinner også gjennom produksjonen, som er gjennomtenkt, direkte og full av overskudd. «Please Don’t Fall For Me» åpner albumet og setter stemningen umiddelbart. Larsen er mindre søt og mer tydelig enn tidligere, og lydbildet er ikke lenger like orkestrert. Samtidig fester teksten seg og gåsehuden reiser seg mens klumpen i halsen vokser. Herfra og ut er «When The Morning Comes» en åpenbaring i hvor stødig, leken og fantastisk umiddelbar popmusikk kan høres ut.
For til tross for at Larsen dro til verdens countrymusikk-hovedstad, er «When The Morning Comes» en reinspikka pop-plate. Hun er gjenkjennelig og plata skiller seg ikke stort fra tidligere utgivelser. Samtidig har hun strukket seg lenger mot sitt eget potensiale. Alene har hun utforsket hjertesorg, livsreiser og motgang, og herregud så klok hun har blitt. Singelen «I Don’t Want To Talk About It» blir bedre for hver eneste lytt og «I’d Do It Again» treffer hjertet momentant når hun stemmer i på strofene «I would’t change anything/I’d go back and do it all again» («I’d Do It Again»). Når hun synger til seg selv på «When the Morning Comes» med strofer som «Do what you want/«You’ll hold it when the morning comes» og et nydelig kor løfter avslutningen til nok et tårevått øyeblikk, står det klarere enn noen gang: Marit Larsen er en av de beste låtskriverne og artistene vi har. Nå er hun en av de fineste produsentene også.
Anmeldt av: SARAH WINONA SORTLAND
