Dersom velgerne skulle få svare, er svaret kanskje ja. Det ser i alle fall slik ut på meningsmålingene ett år før valget. De tre sentrumspartiene har en rekordlav oppslutning, og SV ligger på et historisk bunnivå. Der småpartiene vaker rundt sperregrensa, tar de store partiene det meste.

At Høyre er i medvind er ikke så overraskende. Etter en lang periode med sosialdemokratisk regjering, er ikke en ny høyrebølge annet enn forventet. For høyrevinden er nok mer motivert av at velgerne ønsker nytt blod, enn av ønsker om en ny politisk kurs. Man trenger ikke være høyrevelger for å se at regjeringa sliter med å skape entusiasme, selv hos sine egne. Kall det gjerne regjeringsslitasje.

Går vi mot et trepartisystem?

Det politiske jordskjelvet er heller knyttet til småpartiene. Lørdag viste Adressas måling at vi kan ende opp med to store partier på Sør-Trøndelagsbenken, Ap og Høyre. I tillegg tar Frp et mandat. Småpartiene er utradert.

I en forenklet historiefortelling har sentrumspartiene stabilisert seg på et stadig lavere nivå. SV har svingt kraftig i oppslutning, men er nå der partiet var før «moderniseringa». Fra en strukturell betraktning er det ikke usannsynlig at denne trenden vil vedvare. Senterpartiets kjernevelgere er bønder og distriktsbefolkningen. Med stadig sterkere sentralisering og færre bønder, er de helt avhengig av å fenge nye velgergrupper.

Kristelig Folkeparti har på sin side kjernen i kristne miljøer, men i et mer sekularisert samfunn virker heller ikke dette som et overflødighetshorn. De trenger også en større bredde i velgermassen sin. Litt annerledes er bildet hos Venstre og SV, men begge partiene preges av at de ikke helt har funnet seg selv helt.

Dette er imidlertid ikke hugget i stein. Partilandskapet endrer seg fort. I Europa ser vi eksempler på at nye partier vokser fram, mens etablerte partier utraderes. Ingen partier har klippekort på oppslutning. Dessuten kan store hendelser, som EU-avstemning, innvandring og økonomisk krise, endre det politiske landskapet. For alle partier handler det om å være relevant. Og i samfunn i endring, krever dette at partiene evner å fornye seg.

Er det så farlig om småpartiene forsvinner?

Nøkternt sett er det små forskjeller mellom partiene i Norge. Ulikhetene er mer knyttet til særinteresser og prioriteringer enn til politisk kurs. Retorisk representerer SV og Frp ideologiske alternativer, men i regjering har SV vist at denne omveltningen er moderat. Men selv om forskjellene ikke er store, så fører partimangfoldet til at flere politiske stemmer og kulturer blir hørt. De mindre partiene bringer flere synspunkter inn i samfunnsdebatten. Vi ville nok fått et fattigere politisk landskap med bare store partier. Et så avgjørende moment som rekrutteringa til politikken kunne blitt veldig annerledes. Kanskje ville vi også fått en annen type politikere? Fargeklattene dominerer sjelden de største partiene.

Men dette er ikke nok til å legitimere partienes eksistens. Selv om småpartiene tradisjonelt har stor politisk innflytelse, tyder oppslutninga på at for få synes politikken deres er viktig nok. Derfor kjemper de ikke bare om makta, de kjemper også for å overleve. Utfordringen er klar: Det holder ikke å klamre seg til sine tradisjonelle løsninger. Partiene må utvikle politikk som er relevant for dagens velgere.

tsaglen@yahoo.no

«Man trenger ikke være høyrevelger for å se at regjeringa sliter med å skape entusiasme, selv hos sine egne.»