En forfatters alder skulle aldri være tema i en bokomtale. Debutant Susanne Skogstad kommer til å bli lei av det. Men i tilfellet «Svartstilla» slipper vi ikke unna.

For hvordan har et menneske, ennå ikke fylt tretti, tilegnet seg innlevelse og erfaring tilstrekkelig til å skrive et så dyptloddende portrett av en eldre kvinne som lammet av sorg dyrker savnet av den elskede så til de grader, at minnet om ham kommer helt ut av proporsjoner?

Kvinnen lever i det hun kaller svartstilla. Det er et treffende ord, ikke minst er det en skremmende og urovekkende beskrivelse av den sjelelige tilstand hun har havnet i, og slett ikke ønsker seg ut av, for bare ved å bli i den er hun fremdeles ett med mannen hun elsket, som nå er død.

Hun har tre voksne barn, Solveig. De strever for å hjelpe henne ut av en stadig mer lammende apati. Dette utvikler seg til å bli en kamp mellom henne og dem.

De anklager henne for å dyrke sorgen. Hun vet de har rett. Så vil de anbringe henne på gamlehjem. Det vil ikke hun. Alle som har vært i en situasjon med en mor eller far som skal anbringes på anstalt vil kjenne seg igjen i den kampen de, med stadig svartere samvittighet, kjemper med henne. En kamp barna alltid vinner til slutt.

Dette er den trivielle, ytre rammefortellingen.

Inn i den skriver debutanten en gripende kjærlighetshistorie, aldeles uten fakter. Det er så hverdagslig! Det er så poetisk! Det viser på en så enkel måte hvor unik og grensesprengende kjærligheten kan være. Hun ser mannen sin i alt omkring seg, og hun føler det som et hensynsløst overgrep å fjerne henne fra tingene hun forbinder med ham.

Dette er skildret i korte, fine setninger, på sitt beste med stor innsikt i at ekte kjærlighet ikke har noen alder. Det er vondt og vemodig, og det skjærer til beinet av den store fortellingen om en kjærlighet som sprenger enhver realistisk grense.

Anmeldt av FARTEIN HORGAR