- Det siste jeg vil er at noen skal gå ut å glemme det de har sett. Likegyldighet er det verste. Da er vi liksom over og ut, forteller koreografen fra Oslo.
I september skal hun vise forestillingen «A song to..» i Olavshallen. Det skal vises under Bastardfestivalen 20.-24. september. Forestillingen er et samarbeid mellom festivalarrangør Teaterhuset Avant Garden og DansIT.
- Det viktige med forestillingen er at det skjer noe med deg etterpå. Det er helt greit å gå ut og tenke at du ikke forstår det, eller at det er ubehagelig, sier hun.
- Folk sier ikke at de skal på et bestemt utested lenger – de skal på Solsiden
Politisk statement
På scenen skal det stå 16 profesjonelle dansere og 30 ikke-profesjonelle, som Habib finner i Trondheim. På scenen skal de gjøre alt fra å stå, jobbe og løpe til duetter og solo. Det er mennesker med ulik alder og ulik kropp.
- Det å være naken på scenen og ha ulike kropper mener jeg er et politisk statement i seg selv, sier hun.
Habib mener at en naken kropp fortsatt er farlig, og er en form for protest. Derfor ønsker hun å ta tak i det.
- Jeg tenker det er viktig å raske opp i det, og jeg lurer på hvorfor det er sånn, sier hun.
Inspirert av menneskemasser
Habib hentet først inspirasjon fra blant annet den arabiske våren, og bevegelser av masser og mennesker som går sammen for å gjøre en endring.
- Der kom interessen, å finne ut hva kraften i en menneskemasse er. Det å være mange kropper samlet om det er i protest, sorg eller noe annet, sier hun.
- Nå gjelder den pinlige, ærlige humoren
Hun mener forestillingen kan gi mange assosiasjoner, enten til dyr, mennesker på flukt eller andre ting. Habib mener at når man ser disse menneskene på scenen, vil man sitte igjen med ulike oppfatninger av hva man har sett.
- Det blir som et tomt lerret hvor du kan produsere dine egne bilder. Ser du menneskemassen på scenen vil du tenke på noe du har opplevd før eller er opptatt av, sier koreografen.
Mot kroppspress
I Norge er inspirasjonskildene Vigelandsparken og Emanuel Vigeland sitt mausoleum. Han jobber med store, monumentale følelser, som Habib lot seg inspirere av.
- Alle i Norge kjenner den parken, så mange publikummere synes det var fint å se positurer inspirert av Vigelands skulpturer. Mange over 50 år har faktisk sagt at de ønsket å være med på scenen, sier hun.
Flere har sagt at de har gått ut og tenkt annerledes om sin kropp, og ikke være så kritisk til sin egen kropp, forteller Habib.
- Forestillingen går mot kroppspress. Flere publikummere har bare hatt lyst til å gå ut og springe nakne. Mange som har blitt med på scenen har tenkt at «oi, jeg har aldri vært naken før. Dette blir sikkert ubehagelig», men de fleste har sagt at de opplever en frigjøring, sier hun.
Koreografen er opptatt av at stykket ikke handler om nakenhet. Ideen begynte med menneskemassen. Habib synes likevel at nakenhet er det mest individuelle vi har, og slik kom ideen om at danserne skulle være naken på scenen.
- Når jeg ser så mange ulike kropper så zoomer jeg ut og tenker at alle kroppene er så like. Det er helt merkelig. Jeg har også hørt flere som snakker om det. Zoomer de inn ser de individer, og zoomer de ut ser de en masse som er uniformert. Det fascinerer meg, sier hun.
Disse trønderne fikk 145 000 visninger på ett døgn