«Faren min kom sytten minutter for sent, og alt var som vanlig og ingenting som før», skriver Linn Ullmann om et minne, en rystende opplevelse for barnet til en far som hadde punktlighet som rettesnor.
Dansken eliker det dyrebare
«De urolige» seiler under roman-banneret. Om det er for å bli innkjøpt av kulturrådet eller fordi romansjangeren er så endret nå om dagen, at det er tilstrekkelig å føye en liten usannhet til erindringene for at det hele skal kunne kalles romankunst, er umulig å vite. For den jevne leser av biografier er det heller ikke viktig. Bokens hovedperson omtales skiftevis i tredje- og førsteperson, aldri Linn Ullmann, og vi er aldri i tvil om at faren er en særs berømt svensk film- og teaterregissør, og moren, en minst like berømt trøndersk skuespiller. Deres barn frister en omflakkende tilværelse: Oslo, Sverige, USA. Frem og tilbake. Barnepiker, farens skiftende ektefeller, morens skiftende elskere, en haug halvsøsken, nesten ingen venner.
Ullmann og Ragde solgte mest
«De urolige» er med andre ord en fortelling om å vokse opp omgitt av mennesker, likevel mutters alene. Foreldrene utleveres, iblant til latteren, oftere til medynk. De er selvsentrerte slik bare berømtheter kan tillate seg å være det, men like mye som Linn Ullmann, det observerende barnet, avslører foreldrenes svakheter, løfter hun dem ut av berømmelsens lys, inn i intimsfærens lys, og lar dét skinne på dem med kjærligheten til en datter som nok har avslørt deres mindre flatterende sider, men likevel nærer stor ømhet for dem.
LES OGSÅ: Da Linn giftet bort mora si
Gjennom boken løper også et intervju Linn Ullmann gjorde med sin far på hans eldre dager. Altfor sent. De prøver likevel. Men han har glemt så mange ord, og det han husker er han lite villig til å snakke om. Det ble ikke slik de hadde tenkt, ikke som en datters samtale med en verdenskunstner; det ble en datters samtale med en gammel mann, allerede langt inne i støvets år.