–Det har vært en fryd, sier Elsa Lystad om den enestående mottagelsen for «Mitt liv som Elsa» - som spilles for første gang i Trondheim på Byscenen 21. november.
Veteranen har spilt i 63 filmer og hatt 160 hovedroller i teater. Hun snakker nødig alder, men bare for å ha nevnt det: Elsa er blitt 84 år. I mai fikk hun Gullruten i kategorien beste kvinnelige skuespiller for tv-dramaet «Etter karnevalet». Tre måneder senere fikk hun Æres-Amanda.
Peishylla bugner
– Jeg ler bare jeg kikker på peishylla, klukker Elsa gjennom telefonen.
– Holder den seg oppe ennå? Gullruten var jo tung som faderullan. Men vet du, den prisen jeg er mest glad i er den jeg fikk av Einar Schanke på 1960-tallet. Da var det ikke så vanlig med priser. Ihvertfall ikke for meg.
«Mitt liv som Elsa» handler dels om oppvekst, og hovedpersonen er hennes mor og største ideal, Thora Aamodt.
– Min mor er dronningen i riket som forestillingen rommer. Hun skilte seg, og det gjorde man jo ikke den gangen. Mor var typen som ikke tok stor plass, men som alltid var til stede, sier Elsa.
Debuterte på trøndersk
Mest handler stykket om livet på og rundt teaterscenen. Det er spesielt for Elsa å spille det i Trondheim, bare noen meter fra der hun debuterte, som den noe løsaktige Laura Isaksen i «Bør Børson» på Trøndelag Teater.
– Æ kainn fortsatt snakk trøndersk, hevder Elsa Lystad og gir noen eksempler. Spesielt overbevisende er måten hun uttaler «Ilevoldsparken». Det vil slå an på Byscenen.
Hun har gode minner fra flere perioder Trondheim, ikke minst etter et en kabaret på Erichsen konditori. Hun fikk kamerater hun ennå holder kontakt med.
– Når jeg har vært med på store oppsetninger i Olavshallen, har jeg alltid tatt turen innom Erichsen, sier Elsa.
– Du vet at det nå er klesbutikk i lokalene?
– Hva er du sier? Ja, ja. Verden forandrer seg. Det må en glede seg over, sier Elsa Lystad.
Danser avgårde
– «Du vet folk, i vår alder», sier jevnaldrene til meg, og da blir jeg sint. Jeg vil ikke vite. Jeg danser av gårde, later som ingen ting, jeg hater at folk gjør alder til et poeng.
Jeg er heldig, jeg vet det. Jeg har gode gener, og er lykkelig for at jeg fortsatt kan sprette ut av senga om morgenen, sier Elsa Lystad. Livet er fortsatt fullt av muligheter, samtidig som hun har mye fint å se tilbake på.
– Jeg har vært heldig, har jobbet med mange dyktige folk. Men det var også en del av planen fra start. Jeg skulle aldri gro fast, alltid lære noe nytt. Så jeg har aldri vært mer enn tre år på hvert sted.
I «Mitt liv som Elsa» får hun god bruk for evnen til improvisasjon og omstilling. Hun tar gjerne utgangspunkt i egne opplevelser i stedene hun spiller.
Må ha noe å melde
– Men vent. Nå høres det ut som jeg gjør alt dette alene. Det gjør jeg slett ikke. Vi må ikke glemme Petter Anthon Næss. Han er er særdeles viktig, en enestående musiker, og suverent flink til holde orden på meg. Når jeg er i vei utenfor alle vidder, strammer han inn. Han sier at jeg er det mest jazza hodet han noensinne har opplevd, og det tar jeg som et kompliment, sier Elsa, som nok er mye mindre surrete enn hun liker å fremstå. Hun har også større ambisjoner med forestillingen enn å være en morsom, surrete dame.
– Det er viktig å ha noe å melde som lodder dypere enn bare småprat, at publikum går ut med noe etter endt forestilling, sier Elsa Lystad.