Folk vagler seg tett i det bratte Oppgårdstunet; alle fylt av forventning til nye løyer. Sceneriet er vakrere og frodigere enn noen gang, - det må være kronår for den ambisiøse bonden Pe-Torsa. Onna er vel for det meste unnagjort, skjønt – ei lubben hesje står helt inntil stua og godgjør seg i kveldssola.

Fra tidligere episoder vet vi at den noe selvopptatte Pe-Torsa kanskje vel så mye retter sin oppmerksomhet mot sin politiske karriere. Han er ikke for ingenting ordfører og akkurat nå – dette er på femtitallet - mest opptatt av å høste æren for at bygda får elektrisk strøm.

Episoden bygges på historien om et bryllup til besvær, for Danel (Stein Rosten) og Magda (Laila Østnor) får ikke hverandre uten videre. Her skal ikke tumultene under selve vielsen røpes; det er absolutt i de overraskende detaljene denne historien har sin styrke. Men vi kan nevne at en utsettelse blir nødvendig – ellers hadde det ikke blitt noen forestilling.

Et både tallrikt og energisk persongalleri fyller tunet og finner kontakten med publikum på direkten. Det vitses, tøyses og tulles som aldri før, og igjen må man bare gi seg over. For denne gjengen lever og leker seg inn i en atmosfære hvor alt kan skje, og uansett kommer det noe artig ut av det. Samspillet grenser til det nonsjalante, men hele tiden skinner det gjennom at dette samtidig er kontrollert.

Teksten rommer alt fra grovkomikk til finstilte detaljer, og spillet strekker spennet mellom buskis og var poesi. Her har hver enkelt av de suverene amatørskuespillerne hatt glede av å brodere ut detaljene i karakterskildringen, og de støttes av effekter og rekvisitter i toppklassen. Bruken av motoriserte kjøretøy gir et tidsriktig og livaktig bilde av en epoke – for lenge siden – men samtidig så nær.

Som all god humor har også Pe-Torsa-varianten mye alvor i bunnen, som i skildringen av en utvikling hvor følelsen av framskritt og forfall går hånd i hånd.

Alt det nye setter en tradisjonsrik kultur i fare. Slik får stykket midt i all hurlumhei et stenk av usentimentalt vemod. Slik også Toril Gustavsens fine, sammenbindende sanginnslag gjør. Det er selvsagt et myldrende ensemblespill som gir godfølelsen, for her overrumples publikum gang på gang med herlige kombinasjoner.

Men så tar enkeltprestasjoner stemningen til nye høyder. Denne gangen er det odelsgutten Agust (Arvid Kvetangen) som tar ansvar i innledningen og fortsetter i samme stil. Han er bokstavelig talt både høyt og lavt med halsbrekkende innslag både fysisk og verbalt. Vi glemmer heller ikke så lett Pe-Torsa (Kjell Kvetangen) og kona Serianne (Roland Aagård under forberedelser til fisketur), ja, slik kunne man ramse opp utallige høydepunkter. Aktørene kjenner sine roller, de vet hvordan de skal utformes, - men det blir ikke rutine, de viser en enestående evne til fornyelse.

Hva er nøkkelen til den eventyrlige suksessen? Ett element er i hvert fall språket, som ikke bare gir persongalleriet karakteristiske trekk, men som bruker dialektvariasjoner (både på svensk og norsk side) så elegant nyanserende at man umiddelbart får lyst til å oppleve forestillingen en gang til for å kunne få med seg flere detaljer.

Jeg får si som de sier i Kvelia: Ætt de’ går an!