Hjertevarm satire, nostalgi og lokalpatriotisme. Konstellasjonen Observatørene lager humor av lokale og internasjonale nyheter, sett fra utvandrede steinkjerbygg i Trondheim. Fredag avleverte de sin fjerde årsrapport i ord, bilder og musikk, fra 12 måneder år da diktatorer sto for fall, strømregningen ble nyheter, tårene falt for høyblokka på St. Olavs, smørkrisen rammet landet og noen pisset bak bensinstasjonen i Verdal.
Stilen er løssluppen og ledig, innimellom sitter verken tekst eller toner akkurat som de skal. Scenebildet domineres av fem penkledde fyrer som glor i hvert sitt manus, mens nyhetsbilder og bymotiv fra Trondheim ruller i bakgrunnen.
Midtpunktet er soddekspert Øyvind Brandtzæg, scenevant skuespiller og lokalkjendis som ble omtalt 38 ganger i denne avis i fjor. Han balanserer den fine grensen mellom selvironisk og selvgod i første akt, og lander med nordtrøndersk sjarm. Selv om taletrengte Brandtzæg innimellom forsøker å kjede oss med en overflod av tall.
Den beste overraskelsen er trommis Knut Kvaran, en varm, trøndersk utgave av Are Kalvø med sine hjemlige betraktninger om papparollen og oppussing.
Musikalsk får vi mest fragmenter, som varierer fra å minne om et kjellerband til en strøken jazzkvartett. Aller strammest er Observatørene når den hemmelige gjesten, fylkeskunstner og rapper Trond Wiger, utfordrer dem sjangermessig. Wigers evne til å bryte grensen mellom scene og sal er et høydepunkt.
Finstemt er også den musikalske kommentaren til 22. juli, alvoret blir ikke glemt selv om harselasen står i fokus. Fire gjestekåsører har bidratt, og uforglemmelig er Kristofer Grønskags lyriske hjertelinje med hjemlengsel. Mer enn noe viser Observatørenes saksing fra nyhetsåret hvilket monopol Adresseavisen har på dekningen av Midt-Norge. En grunn til å bli bekymret, og applaudere alle som ser Trondheim fra et annet ståsted.
