Da jeg ruslet over en klissvåt og ukoselig asfaltørken over Torvet på vei mot Frimurerlogen fredag kveld, var det ikke den nagende følelsen av at nå var det sannelig på tide med julekonsert som kjentes sterkest. Så var ikke den første av fire D.D.E.-julekonserter i Trondheim helt som andre julekonserter heller.
De veldig julete scenografiene under tidligere julekonserter med D.D.E. var helt borte. Bandet, som fyller år 18. januar neste år, så bakover på en snart 20 år lang festfylt karriére, der de nedtonede låtene i namsosingenes karriere fikk mest plass, i alvorsåret 2011.
De startet omtrent ved begynnelsen i 1992, da D.D.E. solgte ut konsertene de gjorde i Trondheim hver eneste gang; på Breiflabben i underetasjen til restauranten Havfruen var det ikke plass til mer enn 18 mennesker. Dette var også tiden da bandet var mest opptatt av å bli fulle, kunne en som alltid opplagt Bjarne Brøndbo fortelle.
At det er gått snart 20 år kunne utrolig nok bare vises på kjerringene mente han – og ham selv og Frode Viken. Det går an å ta D.D.E. kun for å lage gaulete musikk med ikke mye annet enn rølpete festtekster, men som utøvere av gjennomøvde konsertsett står de ikke tilbake for mange i landet. Og når fredagens 100 minutter var preget av bandets ballader, ble det en del fine øyeblikk.
Finest var det da «Det umulige e mulig» og «Shanty for sjømannskjerka» ble avløst av «God jul, god jul, god jul», med alle seks i midtgangen mellom stolradene i selskapssalen i Frimurerlosjen. Virkelig minneverdig kunne det blitt om Bjarne Brøndbo hadde spart seg for avstikkerne med pågående skravling inne blant folket. Fra min posisjon så det ut som RBK-trener Jan Jönsson var en av de utsatte.
Min favorittlåt «By'n æ bor i» og «E6» var bindeledd mellom partiet med julesanger og den klassiske finalen med tre velkjente D.D.E.-låter – som det ikke er nødvendig å navngi – i kveld er BB og co. tilbake i Losjen i Trondheim sentrum. Litt mindre partystemte, med et blikk tilbake på 20 års suksess.
Anmeldt av VEGARD SMEVOLL
