Album Joe Bonamassa: DRIVING TOWARDS THE DAYLIGHT Provogue / Warner
Og det er trist, for Bonamassa har alt som skal til for å bli den neste, store hvite bluesrockeren. Etter tre, eller er det fire, utgivelser som soloartist, med bandet Black Community eller sammen med andre artister de siste par årene, har jeg fått nok for en tid. Nå bør han ta en pause fra studio for å jobbe med låtmaterialet sitt.
«Driving Towards The Daylight» er nok en dokumentasjon på at Bonamassa er en flott gitarist og ordinær sanger. Han har signert seks av platas elleve låter, uten å være i nærheten av en hit. Nærmest sitt mesterverk fra noen år tilbake, «Sloe Gin», kommer han med tittelkuttet. Men heller ikke her målbinder han meg. Det glir greit unna, men blir som helhet for flatt.
Best er Bonamassa som stemningsskaper og dvelende forteller. Repeterende bildehistorier i slowmotion krydres med delikate soloer, i finstemt og respektfullt samspill med dyktige medmusikanter. Men melodiene blir for innadvendte til at de når til toppen av hitlistene.
Svakest er Bonamassas vokal. Mens gitarspillet ofte er grensesprengende, er sangen begrenset. Hans vokalmessige tolkninger av Robert Johnson- og Howlin' Wolf-låter er svake. I «Too Much Ain't Love» får han vokalhjelp av nettopp låtens opphavsmann, Jimmy Barnes, og da tar det imidlertid av. Her jager vokal og gitar hverandre på fabelaktig vis, og da kommer også Bonamassas teknisk eminente og følsomme gitarspill til sin rett.
Høydepunkt: «Driving Towards the Daylight»
