«Jeg må advare dere. Vi skal spille lenge», sa vokalist og gitarist Alexander Pettersen da The South gikk på scenen klokka 21 fredag kveld. Det var ingen overdrivelse. Klokka viste nærmere halv to da trondheimsbandet omsider ble takket av. Da hadde publikum på Brukbar/Blæst fått en avskjedskonsert det vil bli snakket om i lang tid.
Det begynte forholdsvis rolig med åpningssporet «No Escape/Don’t let go» fra bandets siste plate. Derfra gikk det bare en vei – opp. Da Kristoffer Lo (Highasakite, Pelbo) og Bendik Brænne entret scenen på henholdsvis messing- og treblås to låter senere, klaffet alt.
Pettersen smilte salig mens svetteperlene formet seg på en stadig mer omfangsrik panne. Blikkene mellom gitarist Stein Spjelkavik og trommeslager Stian Lundberg oste av nyforelskelse. Hvis Lundberg blir noe blidere bak trommene nå så må han nesten få sitt eget talkshow på VGTV. Stemningen på scenen smittet over på hele lokalet. Triumfen var et faktum allerede på fjerde låt.
Det er noe iboende tilfredsstillende med avskjedskonserter. Mens de fleste andre konserter har samtidens kaos knyttet til seg – man vet ikke hva som kommer etterpå, og i mange tilfeller ikke heller hva som kom før – utgjør avskjedskonserten det siste kapittelet i en sluttet fortelling. Dersom man har fulgt bandet i noen år spilles ubønnhørlig bandets historie ut for ens indre øye – og øre. Publikum tilfører sin egen mening til begivenheten.
The South er selvfølgelig klar over at en slik kveld er spesiell. De har for eksempel ikke for vane å spille i over fire timer. De har heller ikke for vane å ha med seg så mange dyktige gjesteartister på sine konserter. Noen få uker etter at The Bands stjernespekkede avskjedskonsert fra 1976 ble gjenskapt i Trondheim, gir The South publikum en oppdatert, norsk og, i all ærbødighet, litt mindre stjernespekket utgave.
Øyvind Holm (Dipsomaniacs, Sugarfoot) er neste mann ut etter Lo og Brænne. Med The South spiller han en rørende hyllest til en felles helt, George Harrison. At Harrisons ”Behind that locked door” i sin tid ble skrevet som en hyllest til en annen felles helt, Bob Dylan, gjør at sangen passer godt inn i en aften med stadig flere hyllester. Men Holm står godt på egne bein også. «Dolphins Hotel» er noe av det bedre Holm har gjort med sitt siste band, Sugarfoot. Holm maner sakte fram sent 60-talls Neil Young på sin hvite Gretsch White Falcon-gitar.
Senere er det Ida Jenshus som overtar den hvite gitaren fra Holm, skjønt egentlig var det vel Holm som lånte den fra henne i utgangspunktet. Jenshus er et veldig velkomment feminint innslag i et ellers svært skjeggete orkester. Singer-songwriteren gjør gode tolkninger av både The Souths og egne låter. Utenfor scenen er Jenshus samboer med frontmann Pettersen. Det er ingenting å si på kjemien mellom de to eller med resten av bandet. «Jeg tror ikke dette er siste gang vi ser The South på scenen» er Jenshus’ oppmuntring til publikum.
Ved siden av Jenshus har Motorpsychos Bent Sæther vært en av de viktigste personene for The South de siste årene. Bassisten har produsert bandets tre siste plater. Med Sæthers inntog på scenen kommer kveldens første virkelige stilbrudd. En rytmisk krevende Allmann Brothers-instrumental på over ti minutter var kanskje ikke det alle håpet på idet konserten gikk inn i sin femte time.
Bandets fremføring var imidlertid så sprudlende at man tok seg i å lure på hva all den synginga egentlig er godt for. Vokalt har nemlig ikke Sæther mye å stille opp med etter Ida Jenshus. Et gjenhør med The International Tussler Society gikk likevel rett hjem.
Da The South avrundet med sin eneste virkelige radiohit «Can’t fint my way back home», var kvelden komplett. Det sies man skal gi seg på topp. The South har aldri vært bedre enn på sin avskjedskonsert.
