Mange ante sannsynligvis ikke hva de gikk glipp av da Eldar Vågan & co serverte minst to uforlignelige konserter for bare et drøyt hundretalls tilhørere på Byscenen fredag. Både som oppvisning i klassisk rock'n roll, blues og country bød tre rustne herrer med eminent backingband på skarpe stilige saker.
Vågan startet aftenen sammen med trioen Eldarados med et sett med morsom miks av sanger fra hans nye plate, et par Vazelina-perler og gamle solonummer som «Je Har Itte Bruk For Giftering». Innpakket i verbale morsomheter og med trøndersk tilpasning i materialet, som å forflytte Jim Webbs «Wichita Lineman» til en radarkontroll på Melhus, er det mulig å gå glipp av hvor god Vågan er som musiker, bak all gjøglingen.
Han fungerer faktisk bedre som sanger på scenen enn på plate. Med Bjørn Holm på kontrabass, Even Finsrud på trommer og Tor Welo på tangenter har han sannsynligvis et bedre band i ryggen en noen gang. Om han fikk mange i salen til å le i første sett, så var det Vågans tur til å glise etter pausen.
Da Chris Spedding og Robert Gordon entret scenen som to aldrende skurker fra «Sopranos» og viste at de fortsatt fikser skarpe riff og dypt ladet rock'n roll, med Vågan i lekkert samspill på flanken, så vår mann ut som om han var med i «Kvelden er din» på TV2.
For elskere av rockabilly, blues, country og klassisk rock'n roll er det lett å skjønne smilet til Vågan. Gordon var 12 år yngre enn Elvis da han slo gjennom og Kongen døde. Nå toucher han 65 og treffer litt andre , mer skitne toner når han synger «The Wayl I Walk» med den røde silkeskjorta åpen til mavebeltet.
Med de rette gitaristene i ved siden og et bra band i ryggen er det fortsatt ingen, inklusive Springsteen, som gjør «Fire» bedre. Det har bare blitt en annen ild. Til sammenligning er Chris Spedding minimalist og et leksikon av stilige riff, uten en tone for mye. Bare i sitt eget glansnummer «Guitar Jamboree» tok han litt av, som for å vise at han når som helst kan dra en Clapton, Townshend eller Harrison også, hvis noen ikke trodde det.
Robert Gordon kler en viss dreining mot Elvis og country på sine eldre dager. Sammen med Spedding, Vågan og et svært kledelig orkester serverte de musikalsk mimring på et nivå som viser at de fortsatt kan regnes blant de skarpeste knivene i skuffen. Den merket 1954-62.
