Korsvikaspillet om «Håkon og Kark» har en sann overflod av opprivende konflikter, ramsalte replikker og sterke karakterer og oppsetningene blir frodigere for hvert år. I tillegg kommer et garantert spenningsmoment i svært skiftende værforhold, som krever både tilpasningsevne og ståpå-vilje.

Se reportasje fra Korsvikaspillet her.

Ta Korsvika-koret som et eksempel, én av pilarene i oppsetningen med fremragende tolkninger som gir forestillingen stemning og dybde. Korets plassering er sentral og riktig, men sangerne står på en værhard plett. Under torsdagens premiere fikk en bitende kald vind godt tak i sangernes vakre, flagrende gevanter, en skikkelig regnbyge gjorde ikke saken enklere. Men koret gjennomførte uten å miste konsentrasjonen, vi har vel knapt hørt Frode Fjellheims toner vakrere fremført.

Slik er innsatsviljen over hele linjen, hvor et mylder barn og voksne løser sine oppgaver med den største selvfølgelighet. For oss på tribunen går det greit nok, både fordi arrangørene bidrar med pledd og sitteunderlag, og fordi vante spel-entusiaster gjerne garderer seg med litt ekstra utstyr. Vi liker å tenke på Korsvika som et badeparadis sommers tid, men med åtte grader og pålandsvind er mye av idyllen borte.

For en forestilling som «Håkon og Kark» er riktignok de røffe forholdene en god kulisse, for dette er ingen idyllisk sak. Tvert imot dekker handlingen en krigersk epoke i trøndersk historie, en brytningstid i første fase av kristningsprosessen, en maktkamp mellom lokale høvdinger innbyrdes, et forsvar for landsdelens posisjon – mot terror, mot trusler fra utlandet. I årets oppsetning forskyves interessen ytterligere mot det som skulle komme med Olav Tryggvasons inntog.

Samtidig er interessen knyttet til det interne livet på Lade, et maktsentrum med vidstrakt innflytelse. Forholdet mellom de to tittelfigurene er spesielt, de er født samme sted, samme natt, den ene arving til makt og rikdom, den andre trell. Maktkampen en mangfoldig og foregår også på det indre plan. Ladejarl Sigurd er en kriger, men heller ikke husfrua Bergljot er mild i sine holdninger. Det gir en støkk hver gang man hører hennes ubarmhjertige replikker om trellenes posisjon. Hverken hun eller medsøstrene etterlater noen tvil om at kvinnene sto sterkt i vikingtidens maktkamp. Igjen brukes volven Liva i Ingrid Kummenejes kraftfulle tolkning som et mystisk, symbolsk dreiepunkt, mens danserne utfyller livsveven med god kontrastvirkning.

Dramaet har også en sluttscene med uvanlig hard kost i – etter min mening – unødig realistiske drapsscener, det gufser skikkelig av finaleakten her. Hele veien spilles det med voldsom kraft av profesjonelle og amatører i et stykke med mange utfordrende roller og situasjoner, men de mer stiliserte innslag virker vel så sterkt. For eksempel blir åpningsscenens guttunger Håkon og Kark «voksne» i en utrolig vakker scene. Mer problematisk er forflytningen fra Lade til Rimol. Hele arenaen gjennomgår stadige forbedringer, her anes en dugnadsinnsats av de sjeldne, og listen over frivillige er lang. Programheftets rolleliste er imponerende, de fartsfylte scenene med ryttere i aksjon er blant høydepunktene.

Dette er Nora Evensens sjuende oppsetning av Korsvikaspelet, som under hennes ledelse har fått et skikkelig kvalitetsløft. Når hun nå overlater oppdraget til en ny regissør, vil denne etter all sannsynlighet måtte ta noen vanskelig valg for å stramme inn og spisse stoffet. Slik det er nå, blir det i meste laget historiefortelling og bakgrunnsskildring, det favnes for bredt og alt synes like viktig. Men uansett grep – Korsvikaspillet vil alltid være et spill for virkelige vikinger.

foto
Dette er Nora Evensens sjuende og siste oppsetning av Korsvikaspelet, som under hennes ledelse har fått et skikkelig kvalitetsløft, mener vår anmelder. Foto: Morten Antonsen