Den femte oppsetningen av «Eplene i messehagen» er kort og enkelt sagt en triumf, og nok et imponerende bygdeløft.
Forestillingen er veldrillet så det holder, med gode enkeltprestasjoner og imponerende fellesnumre, frodig humor, beklemmende fornedrelse, gjenkjennelige konflikter og flott musikk.
Kjærlighet på tvers av sosiale klasser, eller familier /gjenger i konflikt, er et klassisk konfliktområde i verdenslitteraturen. Det er en tydelig motor også i «Eplene i messehagen», den moderne spelklassikeren i Malm – som spilles på det gamle industrieventyrets grunn. Malmutvinningen skapte et eventyr innerst i Trondheimsfjorden, men også sterke klassemotsetninger og smadrede drømmer.
«Eplene i messehagen» har hovedhandling i 1960, men fortelles fra et nåtidsperspektiv. Gamle Anton Jønsson, spilt av Ståle Bjørnhaug som virkelig både eier rollen og scenen, er blitt selve symbol på den som tviholder på den gamle tiden, de solidariske verdiene i det gamle arbeidersamfunnet. Men en gang i tiden hadde Anton drømmer om noe annet.
Grunnhistorien foregår i gruvesamfunnet rundt 1960, da det imponerende gruvetårnet fortsatt var under ferdigstilling og symboliserte fremtidsoptimismen, mens konjunkturene samtidig pekte nedover. Oppsigelsene truet, og mange arbeidere slet med helsa.
Anton (Martin Aune) er 14 år, et stort opera-talent og får overraskende muligheter for sine ambisjoner når operasanger Eleanore (Ingebjørg Kosmo) flytter med sin ingeniørmann og tenåringsdatter til Malm. Anton får sangundervisning og forelsker seg i datteren Kate (Mari Haugen Smistad) – men ingen av delene er enkle i en sterk klassedelt samfunn.
Klassebevisstheten er sterk i et ungdomsmiljø som ikke ser med blide øyne på en overløper, og enda sintere er Antons pappa, den svenske rabulisten og kommunisten Walther Jønsson, spilt av oppsetningens mest profilerte skuespiller, Joakim Nätterqvist (kjent for mange som hovedrolleinnehaver i filmene om Jan Guillous tempelridder Arn).
HBO-stjerne får hovedrolle i trøndersk musikal
Nätterqvist er et kraftsentrum i forestillingen fra første gang han entrer scenen til det dypt rørende klimakset like før slutt – enhver scene han er med i er sikret energisk trykk, og han har en fin motsats i sin eksemplarisk lojale og omsorgsfulle kone Mildrid (Evy Kasseth Røsten).
«Eplene i messehagen» fant en trygg form i forrige oppsetning for to år siden, da i alt fem tusen opplevde forestillingen vi den gang omtalte som «Miraklet i Malm».
Det er enda bedre i år. Nätterqvist er nevnt, og også nestor Britt Langlie tilfører oppsetningen mye med sin underspilte autoritet som den voksne utgaven av Antons kjærlighet Kate.
Haga har trykket litt ekstra på i fellesnumrene, med enda flere ungdommer i mobbescenene fra skolegård og elva som skiller arbeiderområdet Korea og funksjonærboligene i «Latterlia». Det er et intenst trykk i disse imponerende tablåene. Musikken står seg, med solid arbeid fra orkestret og de gode originallåtene. Tittellåten må vel være den flotteste visa Rasmus Rohde har skrevet?
Det er mange gode sanginnslag, også solonummer, og det er fint at mezzosopran Ingebjørg Kosmo blir utnyttet såpass som hun gjør i forestillingen. Men det er andre dyktige sangsolister her, det burde vel vært rom for flere nummer med Mari Haugen Smistad?
Rasmus Rohdes historie er i utgangspunktet et veldig tydelig drama, regissør Paul Ottar Haga er en mester i å understreke konflikter. Til sammen har de skapt en oppsetning på grensen til det overtydelige. Det fungerer svært bra i de store forholdene utendørs, på grunn av solid innsats i alle ledd, i spenn fra de mest spektakulære fellesnumre til de mest rørende tette dialoger, og i en scenografi som er både storslått og enkel. I en amatørdrevet oppsetning vil det alltids være tendens til overspill eller nøling, litt overdreven patos og klønete detaljer. Men her er det ikke mer enn det som er kledelig.
Så kan en si at arbeiderfamilien Jønsson har veldig mye mer å spille på enn funksjonærfamilien Stenersen. Og om en tenker et hakk videre, til neste oppsetning om to år, kan det være grunn til å gjøre endringer, til å nyansere roller og utnytte forestillingens styrker enda mer. Men igjen minner jeg om kortversjonen av denne anmeldelsen: «Eplene i messehagen» er en triumf!