Allerede under Erlend Vikens første spede strofer av åpningslåta «The Spirit Lodge» får vi en mistanke om hvor den havner mot slutten: I et eksplosivt lydunivers, med marsjerende trommer og Viken med mer tro på egen stemme enn da låta begynte.
Det er likevel nok å sette tennene i for dem som mener sakte oppbygging fra hvisking til triumferende kakofoni er blitt en forutsigbar formel for Soups låter. «Our Common Ground» holder ingenting tilbake, mens «Memoirs Of An Imaginary Friend» når klimaks etter ett minutt, øker etter hvert, før den roer helt ned til slutt.
Felles for låtenes ulike dramaturgiske uttrykk er kjærligheten for melankolien i bunn, Erlend Vikens ganske tørre, men varme stemme og et godt pophåndverk. Der Soups karakteristiske eskalering tidligere var varemerket de nesten ukritisk utnyttet for å si hvem de var, er det nå mer et virkemiddel for å få frem gode, drømmende poplåter med hver sin identitet. Ikke ulikt Sigur Rós' epos «()».
