I år er det 30 år siden Stavangerensemblets debutalbum var et av de viktigste tegnene på ny giv for norsk rock. Timingen, det at de ga ut sin første singel selv, sang på norsk og hadde en av tidens mest frenetiske norske vokalister, gjorde at de havnet i new wave-båsen. I ettertid låter de mer som en norsk variant av pubrock, men denne samlingen bekrefter at Stavangerensemblet fortjener klassikerstatus. To nye sanger og 19 spor fra de fem platene de ga ut i perioden 1979-85, samt en DVD med konsertopptak og videoer oppsummerer bandet ganske bra.

At plata starter med to nye innspillinger som er blant de gråeste i utvalget og har et omslag som signaliserer danseband fra Tylden skjemmer førsteinntrykket. Etter som perlene fra bandets to beste album «Ta ein kjangs!» og «Ska det ver¿så ska det ver!» begynner å rulle, framstår bandet i sin beste prakt: Gode melodier, et dyktig band, tekster som får rogalandsdialekt til å boble bedre som rockspråk enn noen har klart før eller siden. Og en vokalist som låter som noe helt for seg selv.

Sånn hørt blir det faktisk en svakhet at det «bare» er fem sanger fra bandets fantastiske debutalbum, og at en av bandets beste energiske sanger «Perler for svin» mangler. Resten av karrieren er passende dosert, ut fra at det var fram til 1982 at Stavangerensemblet låt som en urkraft i norsk rock. «Trega deg igjen» låter fortsatt som tidenes beste norske bitre samlivsballade, helt i klasse med Elvis Costellos. «Alison». Norsk rockpoesi har sjelden vært mer original enn i «Kan'kje finna fingen».

På dvd'n er det som på plata det eldste som er best. Et regnfullt opptak fra festivalen Håbet er et fascinerende stykk norsk rockhistorie, med unge og rocka utgaver av Henning Kvitnes og Tom Skjeklesæther blant tilhørerne. En jam med Åge & Sambandet fra Nattrock i Drammen i 1981 er for de helt spesielt interesserte, mens resten av konserten viser bandet i bra slag.

Høydepunkt: «Trega deg igjen» og «Kan'kje finna fingen».

TERJE EIDSVÅG

foto