I 75 år har eventyrelskere over hele kloden drømt seg vekk i «Hobbiten», J.R.R. Tolkiens magiske barnebok fra 1937.
Nå blir den film, akkurat som «Ringenes herre», forfatterens mest populære verk. Tolkien-dyrkelsen når trolig nye høyder etter hvert som de nye Hobbiten-filmene inntar kinosaler i alle verdenshjørner. Verdenspremieren på den første: «En uventet reise» er 12.12.2012. Premierene på to neste kommer med ett års mellomrom. Ringenes herre-regissør Peter Jackson har ansvaret denne gangen også.
– Jeg håper filmene fører til ny interesse for bøkene, sier Nils Ivar Agøy, selv stor Tolkien-entusiast, og oversetter av bl.a. «Hobbiten» og «Silmarillion» til norsk. Nylig besøkte han Studentersamfundet i Trondheim, der han snakket om hobbiten Bilbo, alle hans venner og fiender – og deres spektakulære bedrifter.
Bilbo og dragen
Bilbo Lommelun er bokas hovedperson. Trollmannen Gandalv, kjent fra «Ringenes herre», lurer ham med på en lang og farefull vandring sammen med 13 dverger. Målet er Ensomfjellet i ødemarken langt mot øst, der den ildsprutende dragen Smaug ruger over dvergenes gamle skatter. En gang røvet han til seg alt dvergene eide av gull, sølv og edle steiner, etter å ha herjet og drept for fote. Dvergene har nå bestemt seg for å uskadeliggjøre dragen – og igjen ta herredømme over skatten og borgen i fjellet. Bilbo skal hjelpe dem i å nå målet, uten at han skjønner hvorfor og hvordan, liten og engstelig som han er. Men Gandalv har visst en plan…
– «Ringenes herre» er fortsettelsen av «Hobbiten» og foregår cirka 80 år senere. Frodo, helten i «Ringenes herre», er Bilbos nevø og arver ringen med de farlige kreftene etter onkelen, forklarer Agøy, og legger til:
– Etter at «Ringenes herre» var utgitt, skrev Tolkien om scenen i «Hobbiten» der Bilbo møter Gollum og finner ringen. I første versjon var møtet mellom de to nokså uskyldig, men handlingen i den betydelig dystrere oppfølgerhistorien førte til at Gollum måtte gjøres ondere og mer utspekulert.
De som har sett den første Ringenes herre-filmen, vil huske det nervepirrende møtet mellom Bilbo og Gollum i den dypeste og mørkeste gangen under Tåkefjellene, som et tilbakeblikk på noe som hadde skjedd før. Scenen er tatt med for å forklare hvordan ringen kom i Bilbos eie og inn i hobbitenes verden.
– I «Hobbiten» har ringen mindre i fokus enn i «Ringenes herre». Bilbo benytter den bare når han trenger å gjøre seg usynlig. Som lesere får vi ingen pekepinn om den farlige makten som ringen får over sine brukere, sier Agøy.
Sexfri sone i Midgard
Oversetterens interesse for Tolkiens eventyrlige univers startet på ungdomsskolen. I et læreverk kom han tilfeldigvis over et tekstutdrag fra «Ringenes herre». Han likte det han leste. På biblioteket fant han den første norske oversettelsen av «Hobbiten» og siden en dansk versjon av «Ringenes herre».
– Forskjellen på sånne som meg og de mange andre Tolkien-leserne er vel at interessen aldri opphørte, humrer Agøy, som også har tatt seg tid til å studere andre emner. I dag er han professor i nyere historie ved Høgskolen i Telemark.
Agøy kjenner ikke innholdet i de kommende Hobbiten-filmene i detalj, men forhåndsomtalen viser at filmskaperne tar seg flere friheter i forhold til Tolkiens originaltekst denne gangen også. Publiserte bilder tyder på at alvedronningen Galadriel i «Ringenes herre» er tildelt en vesentlig rolle i «Hobbiten», selv om hun ikke nevnes i boka.
– Sannsynligvis har filmskaperne innsett at de må gjøre noe drastisk for å få flere damer med i handlingen. Bilbos avdøde mor, Belladonna Tok, er den eneste navngitte kvinnen i «Hobbiten», alle andre kvinner må nøye seg med navnløse statistroller, påpeker Agøy.
Opp gjennom årene har mange «Hobbiten»-lesere kommentert bokas totale fravær av kvinner. Midgard (landområdet der handlingen foregår) er derfor fleipende omtalt som sexfri sone. Tolkien ble også konfrontert med sitt mannstunge univers, men mente han hadde gode grunner for sitt personvalg. Ekspedisjonen han sender Bilbo og dvergene ut på, har mye til felles med kriger og polferder. I hans tid avsto damer fra slike oppdrag.
– Tolkien var ingen kvinnehater. Han støttet kvinnenes stemmerettskamp tidlig på 1900-tallet. Han var også svært stolt over sin tante som tidlig tok en akademisk grad innenfor naturvitenskap. Han ser heller ikke ut til å ha vært plaget av seksualangst. Han elsket sin kone Edith, som er modell for alveprinsessen Lúthien i «Silmarillion». De fikk fire barn sammen, sier Agøy.
Skrev for egne barn
Det fortelles at Tolkien fikk ideen til «Hobbiten» en dag han satt og sensurerte eksamensbesvarelser til elever i den videregående skolen. Slik tjente han noen slanter ekstra til seg og sine, de hadde det ikke fett. Midt i bunken lå en helt blank besvarelse, og sensor begynte plutselig å dikte: «I et hull i bakken bodde det en hobbit…»
Forfatterens barn var de først som fikk høre historien om hobbiten Bilbo. Senere leste flere manuskriptet – som nærmest ved en tilfeldighet havnet i et forlag. Utgivelsen ble en suksess, og forlaget ønsket seg en oppfølger. Det ble starten på «Ringenes herre».
Mange har ment at både «Hobbiten» og «Ringenes herre» er typiske guttebøker. Agøy er uenig.
– Blant dem som interesserer seg for Tolkiens bøker over tid, er det ingen skjev kjønnsfordeling. Blant vanlige lesere er jentene minst like oppslukt og oppdatert som guttene. Men jentene leser ofte mer variert litteratur enn gutter, som kan begrense seg til en type bøker som de ofte leser om og om igjen. Det kan være forklaringen på denne oppfatningen, sier han.
Noen av figurene i «Hobbiten» er med i «Ringenes herre» og er kjent for dem som har sett disse filmene. For at vi skal greie å holde tråden gjennom de kommende filmene, guider Agøys oss gjennom «persongalleriet» i boka «Hobbiten». (Se guiden nederst på sidene.)
Og for ordens skyld: Nils Ivar Agøy gleder seg stort til premieren på «Hobbiten». Men hvor han skal se filmen er ennå uavklart. Som æresmedlem i den norske Tolkien-foreningen får han sikkert noen tilbud.
