Og fortsetter: «Ska du bli som far och mor? Ska du bli en boss, en försäljare, eller disponent nånstans?». Det er sånne ting man bruker hele ungdomstida til å gruble på. Så står man der, plutselig. Tunge valg er tatt. Nye fag truer. Men først: Alt det andre.
Dag én på universitet eller høyskole. Det er alltid noen som må holde en oppbyggelig tale. «Du studerer for å tilegne deg kunnskap», smiler de. «Det handler om å finne sammenhenger! Se det store bildet!». Kremt. Studielivet er en vakker dannelsesreise gjennom kunnskapens solsystem, kunne man føyet til. New age. Bare vitenskapelig fundert, liksom. Nope. Studietilværelsen er ned på jorda. Klask ned i den mørke betongen, faktisk.
Bildet er riktignok stort - men det finnes en haug med bagateller å irritere seg over. For hva er studiehverdagen, annet enn en rekke små slag i ansiktet? Allerede etter få dager innser du at djevelen er i detaljene: Du har betalt semesteravgifta, men må semesterregistrere deg. Det gjør du via en datamaskin med tilgang til internett. For å logge deg på denne, må du memorere et seks-sifret studentnummer du fikk i posten før sommeren. Mer følger.
For å komme deg inn på rommet der datamaskina befinner seg, må du ha et adgangskort i plast. Adgangskortet kan du få innerst til høyre, første til venstre, tredje til høyre og lengst ned i kjeller'n i det mellomstore bygget som bærer det fengende navnet P42. Der trenger du et adgangskort for å komme inn, by the way. Innen du febrilsk hamrer studentnummeret ditt inn i login-feltet på PC-en, har fristen for semesterregistrering gått ut.
Da sleper du kroppen din til Studentservice. De har flyttet, grunnet oppussing. Nevnte vi servicen inkluderer behandlingstid på tett opp til et år? I hvert fall til det er juleferiestengt. Så går man der, da. Og føler at man egentlig burde føle noe helt annet og bedre: Nemlig at man er med på noe stort. Noe som er større enn summen av alle småsteinene i skoa: En meningsfylt prosess som munner ut i det profesjonelle yrkesliv, kanskje. For eksempel.
Men små problemer har også en lei tendens til å løse seg. Sånn etter et drøyt semester. Kanskje begynner du å føle litt på dannelsen. Men akkurat når du er i ferd med å ankre opp, dukker det opp flere skjær: Som at kaffemaskina i kantina er kaputt. Eller at datanettverket er dødt, og den obligatoriske oppgaven din bare kan leses binært. Da får du en Ebba Grön-sang på hjernen. Igjen: «Kanske nöjer du dej med vilket jävla skitjobb som helst. Du bara bryr dej inte alls. Det får gå som det går. Vad ska du bli?».
