Album Jack White: BLUNDERBUSS
Da Jack White i fjor skilte seg fra den britiske singer-songwriteren Karen Elson, inviterte ekteparet alle vennene sine til en stor avslutningsfest. Et lite år senere demonstrerer White at bruddet ikke var så festlig likevel. Sangene på «Blunderbuss» er bitre og aggressive, nesten på grensen til det kvinnefiendtlige. White beskriver kvinner som kyniske svikere som ville selge sin egen mor dersom de fikk sjansen.
Skilsmissealbumet er en egen sjanger i rockhistorien, med Bob Dylans «Blood on the tracks» fra 1975 som Greenwich-meridianen alle andre plater må stille seg etter. 37 år senere er White minst like bitter som Dylan, og langt mer direkte. Der Dylan la mye mellom linjene, er White rett på sak. Litt for rett på sak etter denne anmelderens smak. Mot slutten av plata blir imidlertid White mer allegorisk. Det løfter en sangsyklus som sto i fare for å bli slitsom å lytte til.
Musikalsk må vi tilbake til The White Stripes’ «Get behind me satan» fra 2005 for å finne en like eksperimentell Jack White. «Blunderbuss» inneholder både trampe-rockere i gaten til «Blue Orchid», men også mer utypiske sanger à la «The Nurse». Først og fremst er det kretsingen rundt pianoet og det luftige lydbildet det gir, som knytter plata til The White Stripes’ nest siste utgivelse.
White har skrevet finere og mer umiddelbare sanger tidligere, men har sjelden vært så utfordrende og vist så mye musikalsk teft som på solodebuten.
Høydepunkt: «Take me with you when you go»
