Det var Olavsfestdager – kanskje den travleste uken i året for en kulturredaktør i regionavisen for Midt-Norge. Heldigvis hadde regionavisen tatt til vettet og flyttet til Midtbyen akkurat noen uker før festdagene.
Les også: Et oppgjør med Okstadbakken
I en lomme av tid etter dagjobben og før kveldsjobben trasket jeg litt forfjamset over Bakke bru og bortover Olav Tryggvasons gate. Rett ut fra jobben, liksom. Det var ikke togstasjonen på Heimdal, Breidablikk skole og Industriveiens monotoni som møtte meg.
Men en helt ny by.
Det var byen vi drømte om i trondheimsredaksjonen av Natt&Dag rundt årtusenskiftet. Vi ville dyrke Trondheim som urban smeltedigel for kultur og uteliv. Vi kastet oss over nye kafeer, klubbkonsepter, kunstnere, bytryner og klestrender. Cafe Dali hadde tatt klubbkulturen til Trondheim. Dromedar hadde nettopp åpnet. Credo likeså. På pubene var det plusspoeng for «flere sorter øl på tappekran».
Les også: Dali-Tanja, Dromedar-Preben pg Brukbar-Marius om hvordan de bygde den nye utelivsbyen
Det jeg opplevde denne ettermiddagen i juli var en liten åpenbaring. Muligens påvirket av at jeg siden 2005 har jobbet på Heimdal og fått to skjønne barn, kjøpt hus litt utenfor byen og har praktisk familiebil – men det var, i alle fall for meg, en åpenbaring å nyte fruktene av den urbane transformasjonen i Midtbyen.
Først gikk jeg på Superhero Burger der jeg fikk en god burger, men også en intens prat med innehaveren som virkelig ville vite hvor jeg sto i et par sentrale saker. Burgeren og praten var så langt fra samlebåndet og kjedebutikken som det går an å komme.
Videre måtte jeg ha ny bukse – og ettersom det var en slags toilldag gikk jeg på trondheimsbutikken Retro og fikk meg ei nedsatt bukse laget av trondheimsprodusentene Livid Jeans. Så rakk jeg akkurat en dobbel americano på Dromedar i Mathesongården.
Jeg gikk opp til åpningskonserten i Nidarosdomen – der trondheimsbaserte Ståle Kleibergs «Mass for modern man» skulle fremføres.
Noen dager senere gikk jeg innom Matfestivalen og Bryggerifestivalen – som var en eneste stor orgie i lokale merkevarer. Kalvepølser, veggisburgere, spekemat, mat fra Frosta, mat fra Namdalen (hehey!).
Les også: Nå er vi stolt av maten vår
Den gode matosen og humlelukta fra Bryggerifestivalen var som røkelse i en messe for moderne menn. Bryggerifestivalen, ja: Det rant en Natt&Dag-gledeståre nedover kinnet da jeg så den 30 meter lange bardisken med kun lokale ølsorter.
Nei da, det gjorde det ikke. But læll.
Litt uforvarende og planløst hadde jeg altså surret rundt i det nye moderne Trondheim, med ureiste varer og kulturelle uttrykk på hvert hjørne.
De kjepphøye drømmene fra 2000 var fakta på bakken i 2015. Enn det!