To filmer som vises under Trondheim Dokumentarfestival denne uken viser – på vidt ulike måter – hvilket etisk minefeltet dokumentarisme kan være.
I «Which Way is the Frontline From Here?» skildrer produsent James Brabazon sin kollegas, den Oscar-nominerte krigsfotografen Tim Hetherington, karriere. En karriere som til slutt kostet han livet i Libya i 2011. I «The Act of Killing» får Joshua Oppenheimer indonesiske massemordere til å iscenesette og rekonstruere sine bestialske gjerninger foran kameraet.
Brabazon har undervist i etikk i konfliktsoner og fremhever viktigheten av å kjenne sine plikter.
–En ting Tim snakket mye om, var at selv om du jobbet som en dokumentarist i en konfliktsone, var det ikke nok å iaktta. Det holder ikke å bare være vitne. Du må kjenne dine forpliktelser og hvordan du skal holde dem. Men det finnes ingen enkle svar på hva og hvordan.
I en scene fra Liberia, der Brabazon jobbet sammen med Hetherington, griper Hetherington inn idet opprørere skal til å avrette en lege mistenkt for å være spion.
–Noen dokumentarister ville sagt at det blir feil. Jeg er uenig. Du har forpliktelser både til produktet ditt og til bidragsyterne, for deres sikkerhet og deres levekår.
–Hva ville du gjort om ikke Tim hadde grepet inn?
–Jeg ville nok ikke grepet inn. I de foregående 18 månedene hadde jeg vært vitne til en rekke avrettinger. Jeg forventet å så enda en, og at jeg skulle filme den. Å gripe inn var ikke i tankene mine.
Iscenesetter folkemord
–Den første gangen jeg så filmen følte jeg meg som et monster, eksponert og skitten. Hvem tillater at noe slikt skjer? Men jeg visste også at dette er det som skjedde, og jeg hadde et ansvar for å gi en ærlig fremstilling, sa regissør Oppenheimer om «The Act of Killing» under en utspørring i Frankrike.
Scenen som har vakt de sterkeste reaksjonene er rekonstruksjonen av en landsbymassakre der barn ligger igjen gråtende på bakken også etter at det ropes «kutt!». Oppenheimer selv har forsvart scenen.
–Det er riktig at det ikke var noen barnepsykolog til stede, som det nok måtte vært i en Hollywood-film, men tagningene var korte og barna ble raskt trøstet av foreldre og besteforeldre.
Fikk kvaler
Derimot var det andre scener Oppenheimer hadde klare kvaler overfor.
–Det var to ganger jeg følte meg kompromittert. Da vi ved en feil fikk en mann til å spille sin myrdede far, og da jeg filmet en kinesisk mann som ble presset for penger. Det var en forferdelig opplevelse og jeg hadde lyst til å forsvinne ned i et hull. Jeg forestilte meg at butikkeieren tenkte: «Ikke bare er de så mektige at de kan stjele fra oss uke etter uke uten frykt for å bli straffet. De har til og med sitt eget tv-team med seg som støtter det de gjør», forteller Oppenheimer.