– Jeg kan låse meg inn klokka ett om natta på vei hjem fra byen, og bare sitte og glane, kjenne på stillheten og roen, forteller Børge Pedersen.
Torsdag kveld fylte han kirka til siste benk. Han mener han kunne fylt den en gang til, på sin konsert under bydelsfestivalen Iladagan. Både som ansatt i Ila frivillighetssentral og som bosatt i bydelen engasjerer han seg sterkt både i folket, bydelen og kirka.
Den folkekjære artisten sier han ikke er fanatisk, han er ikke blitt «frelst» og vet ikke engang om han kan kalle seg kristen. Men han har alltid trodd på noe.
– Det skjer alltid noe med meg når jeg trer inn i et kirkerom, jeg vet ikke hvorfor. Stillheten, respekten. Noe hellig, kanskje, jeg vet ikke, sier Pedersen. Selv i sine mørkeste år som rusmisbruker på 90-tallet var han fast gjest i Bakke kirke, ikke for å høre på presten, men for å bruke rommet til en slags meditasjon.
– Kirka skal sprudle!
Han beklager at nesten ingen er klar over at Ilen kirke er blant byens beste konsertlokaler.
– Bra for meg, for da får jeg ha det for meg selv, men synd for alle andre, sier Pedersen. Han synes det er trist å se at kirka står tom store deler av året, inkludert gudstjenestene. Som artist vet han hvor trasig det er å opptre foran åtte-ni tilhørere når det er plass til 800.
Dette er viktig for Pedersen. Sammen med sogneprest Tormod Høyen ønsker han å få kirka til å leve.
– Jeg har fortjent nøkkelen inn hit. Jeg gjør mye for bydelen. Dette er en blakk menighet, og jeg har lyst til å radikalisere kirka. For eksempel ønsker jeg at inntekter fra arrangementene i denne kirka kan gå direkte til menigheten i stedet for til kirkevergen, slår han fast.
– Og om jeg var prest, ville jeg forandret liturgien litt brennkvikt. Du kommer til gudstjeneste, så er det bare «syndens forlatelse» og fandens oldemor. Bort med det! Kirka skal sprudle!
Pedersen mener det må være rom for vakling og tvil.
– Til og med Tormod, som har vært prest i 40 år, sier han ikke kjenner svarene. Når du dør, får du vite noe vi levende ikke vet. Før det blir det ingen svar, bare tvil og tro. Og det er fint nok for meg.
Begravelsesmarsj
Nylig slapp Pedersen singelen «Når æ dør», en overraskende vending bort fra den Cornelis-inspirert visesangen han har drevet med de siste årene. Teksten er en hyllest til den betingelsesløse kjærligheten, mens musikken aller mest minner om en begravelsesmarsj fra New Orleans.
– Den er i min fars ånd. Han spilte kontrabass i Nidaros Jazzband, så jeg er vokst opp med New Orleans-jazz. Nå er han borte, men han er med meg på et vis fortsatt. Det er kanskje derfor låten kom ramlende inn i hodet, funderer han. –Nå har jeg skrevet låta dere kan bære ut kista mi til, sier Pedersen og følger opp med Trondheims mest buldrende latter. –Hæhæ!
Kravlet opp fra mørket
Etter comebacket med «Hvis Vreeswijk va fra Valentinlyst» i 2012 har pila pekt rakt oppover for Pedersen, både i karrieren og privat.
– Jeg rota bort noen år, jeg gjorde det. Det har vært en lang vei å gå, men jeg ville ikke vært den foruten. Det har gitt meg styrke. Når du har kravlet opp fra mørket, kan sollyset rette på det meste. Nå er musikken og teateret livet, smiler han.
Når han spiller konserter – heller én utsolgt i året enn ti med glissen sal – er det med store deler av Sambandet. Senere i år skal han på turné med konsertkonseptet «Levd liv» sammen med Elias Akselsen, Betty Stjernen og Arne O. Reitan, og det blir gjensyn med Vreeswijk-kabareten «Æ vil ha dæ naken». Pedersen er trondhjemmer, trøndersk er trøndersk og det får bli som det blir med resten av landet. Men det foregår ting der også.
– Det skjedde et eller annet da jeg var med på «Beat for beat» i vinter og sang Björn Skifs-låten «Hold mitt hjerte». Det merket jeg godt, og det kom mange henvendelser fra langt utafor Trøndelag, forteller han.
Nulltoleranse for alkohol
Det blir mye jobb framover, og jobben tar han på største alvor. Fortiden til tross, i dag er det nulltoleranse for alkohol før og under konserter.
– Da er jeg på jobb. Folk prøver hele tida å få meg utpå, «en konjakk til Pedersen», den greia der. Da bruker jeg å svare «greit, men da dukker jeg opp på kontoret ditt med ei halvflaske på mandag og krever at du deler den med meg». Da blir det som regel stille, hæhæ. Jeg tar meg gjerne en øl eller tre, det er ikke det, men heller etterpå når jeg har fortjent det.
I løpet av intervjuet bruker Pedersen minst like mye tid på å snakke varmt om andre. Som gårsdagens gjesteartist Anders Jektvik («han er steingod, en av Norges beste melankolikere. Jeg ser litt av meg selv i ham, samtidig er vi Yin og Yang. Han er hitterværing, vet du, hæhæ»), medmusiker og manager Morten Skaget («han har kjent meg siden jeg var en liten tass. Han sto bare og venta på at jeg skulle komme meg ut av elendigheten – og bang! så var han der»), trommis Steinar Krogstad («unik, reflektert og en magisk musiker»), sogneprest Høyen («en ekte folkeprest») og medmusiker og produsent Skjalg Raaen («han er litt Mozart, et vidunderbarn»).
Far og sønn
Pedersen deler i det hele tatt mye av æren for at ting har gått så bra etter comebacket med folk rundt seg. Ikke minst Skjalg Raaen, som alltid skal ha en plass ved Pedersens side, lover veteranen. Helt til Raaen går lei, i alle fall.
– Vi er som far og sønn, jeg og Skjalg, sier Pedersen.
– Han er faren og jeg sønnen. Hæhæhæ!
