Forrige gang Jem Finer gjestet Trondheim, spilte han med resten av The Pogues, som han var med å grunnla, for en utsolgt storsal på Studentersamfundet. Konserten var antageligvis helt ok, for detaljene rundt husker ikke 60-åringen. De virkelig dårlige og de fantastiske har han bedre oversikt over.

Denne uka returnerte den britiske komponisten i forbindelse med musikkstykket Longplayer. Musikken kan oppleves i kapellet i Erkebispegården under Olavsfestdagene til og med lørdag.

Stykket begynte i London 1. januar 2000, og skal spilles uten å gjenta seg selv i 1000 år.

– Helt fra barndommen av har jeg vært fascinert av tid. Siden jeg ble fortalt om stjerner som befinner seg millioner av lysår unna, eller steiner på jorder som ble skapt for 5000 år siden, har jeg forsøkt å finne ut hvordan tida fungerer. Det er fantastisk, men også skremmende. På midten av 1990-tallet begynte pressen å snakke om år 2000 og feiringen av det neste millenniet. Men det var ingen som snakket om at et årtusen var ferdig, og at et nytt skulle begynne. Derfor ble jeg interessert i å lage noe som kunne vare i 1000 år. Et stykke musikk virket som den beste måten å gjøre det på, forklarer Finer.

Funket ikke med Garland

Men å finne ut hvordan, var en lang prosess. Først forsøkte han å skape verket basert på gamle vinylplater. Det skar seg umiddelbart da Judy Garland begynte å synge i «Somewhere Over the Rainbow». Derfor bestemte Finer seg for at det måtte bli instrumentalt, og da en venn ga ham en kassett med sang og bønn av tibetanske munker, falt valget på tibetanske syngeboller.

– Toneperkusjon høres alltid ut som seg selv. Når flere kombineres blir det samme effekt som en synthesizer, og kan sammenstilles på utallige måter. Elementene kan vare lenge, og spilles både av mennesker og maskiner. Et annet aspekt er kultur. Ved å bruke et instrument som allerede har vart en stund, kommer det antageligvis til å vare en stund til, tror Finer.

Syngebollene som utgjør Longplayer, står i fyrtårnet på Trinity Buoy Wharf i London. Verket har vært mulig å høre på flere lyttestasjoner rundt om i verden, slik som under Olavsfestdagene, og man kan også høre det ved å gå inn på nettet. Komponisten er selv inne og hører på det med jevne mellomrom, blant annet for å sjekke at alt er i orden.

– Jeg liker at det er der, men det kan gå uker mellom hver jeg gang jeg hører på det. Jeg liker å vite hva det gjør, sinnsstemningene er ulike. Noen ganger er det kjedelig, andre ganger overraskende interessant, forteller Jem Finer.

Jobber med korversjonen

Longplayer har blitt fremført som konsert på 1000 minutter flere ganger. For øyeblikket jobber han med en versjon for kor, på ca. 20 stemmer. Til det trenger han et kor på rundt 800 sangere. Planen er å framføre det i Liverpool i 2016, og i London 2018. Eller på Olavsfestdagene, Jem Finer har bitt seg merke i at festivalen godt kan være en arena for også en slik versjon.

– Jeg er helt sikkert på at Longplayer vil vare så lenge jeg lever. Så vil det vise seg om det overlever etter det. Det er en veldedighetsorganisasjon som passer på det nå. Det vil spille så lenge folk vil at det skal spille, det skjer ikke automatisk for alltid. Da må folk ta stilling til det, og det er en av de viktige aspektene ved verket, at folk må tenke over hva de skal gjøre i framtida, sier han.