«Da er det bare å sprette ting ... Skal vi se hvem vi skal våkne opp med i morgen … vi skal våkne opp med Susanne Sundfør!»
Dette sa Henning Kvitnes og Thomas Felberg da de skulle dele ut Spellemannpris til årets kvinnelige artist (eller «kvinneprisen» som Felberg uttrykte det) i 2008. Det som fulgte var en av Spellemannprishistoriens mest famøse takketaler («Jeg er først og fremst artist, ikke først og fremst kvinne»), elleve ord som til slutt førte til at Spellemann i år for første gang innførte kjønnsnøytrale kategorier.
Episoden er en sentral del av den nye Rockheim-utstillingen «I Dreamt I Was a Real Boy» om kjønn i norsk pop og rock, og framstår i dag som noe av et vannskille og en flau levning fra en helt annen tid. Utstillingen faller ikke for fristelsen å framstille utviklingen som entydig lineær, her er framskrittene og tilbakefallene forholdsvis jevnt fordelt. Utviklingen av kjønnsidentitet fortelles i hovedsak gjennom en kronologisk tilnærming. På ulike stasjoner veksles det fint mellom det generelle og det konkrete, mellom miljøer og enkeltartister, mellom mikro- og makronivå.
Med «I Dreamt I Was a Boy» plasserer Rockheim seg forfriskende midt i utviklingen og debatten. Aller viktigst: Den glimrende utstillingskatalogen er essensiell for å få fullt utbytte av utstillingen. Kurator Synnøve Engeviks grundige og kunnskapsrike historiske gjennomgang er en fryd å lese, det samme er andre essay om blant annet kjønn sett fra artistens ståsted, hip hop og musikkjournalistikk. Katalogen forklarer, utdyper, binder sammen og stiller viktige spørsmål, den peker på sammenhengene og mekanismene som bestemmer hvilke historier som er blitt fortalt og hvordan. Uten tekstene blir mange av elementene i den fysiske utstillingen hengende i lufta, tatt ut av den nødvendige konteksten. Artist Jenny Hval har kurert «endestasjonen» der publikum får høre en rekke eksempler på norske musikalske stemmer, vokale uttrykk uten visuell kontekst og dermed frigjort fra stereotype kjønnsmarkører. En fascinerende idé som likevel lider under en litt utydelig gjennomføring.
Ellers er utstillingen heldigvis ikke blitt kun en historie om undertrykking, den skildrer også rockens etter hvert utallige mannsidealer og underslår ikke at populærmusikkens framstilling av kjønn også har utgjort en ekstremt frigjørende kraft.
Det slås fast at kvinners rolle i rocken allerede ble definert på 50-tallet. Først og fremst som publikum og fan, skulle kvinnen hyle, dåne og danse. En framstilling og identitet som ikke har mistet sin relevans i 2013, skal vi tro Justin Bieber-feberen og dekningen av dette. Så kan forhåpentligvis utstillinger som dette få oss alle til å tenke over hvorfor det ikke skrives og tenkes likedan om den voksne, hvite, heterofile mannens tilbedelse av Bruce Springsteen.
