Ikke hørt «Different Ways», sier du? Du er neppe den eneste.
Lyttekonseptet «Hør, hør!» på Trondheim folkebibliotek, der klassiske album avspilles i sin helhet etter et dybdeintervju med artisten, har i løpet av året presentert en gullrekke trønderske klassikere. «Demon Box», «365 Fri» og «Juba Juba» er blitt satt under lupen så langt. «Different Ways» med Difference fra 1975, som presenteres onsdag, er i en litt annen kategori - bandet er kjent for veldig mange, men klart mest for sine 60-tallssingler «Tree of Love» og «Ballad of a Broken Heart». Men et nytt møte med albumet avslører at det ikke trenger å skjemmes i selskap med forgjengerne i serien, «Different Ways» er intelligent, elegant popmusikk med store ambisjoner både på melodi- og arrangementssiden.
Satset og tapte
- Det er gjevt å bli satt pris på, samstemmer Ivar Gafseth, Tore Johansen og Erling Mylius, som sammen med Stein Olsen og Knut Solem spilte inn albumet for ganske nøyaktig 40 år siden.
Les hvordan det låt da Trondheims jazzmiljø hyllet Difference i 2012
Statistikken viser at plata så vidt var inne på VG-lista, én uke på 18. plass. Den fikk gode kritikker, men solgte ikke veldig mye.
Difference ble spådd en lovende framtid på 60-tallet. Bandet droppet ut av gymnaset i 1967 for å «gå proff», som var datidens betegnelse på det å bli heltids musiker. Også Difference drømte om Royal Albert Hall, men de kom seg kun til Danmark. I København i 1968 spilte de på «Beatles i Hamburg»-vis hver kveld mellom kl. 20 og 04, en halvtime på scenen og en halvtime av. Der Beatles bodde på Reeperbahn var Difference innlosjert i beryktede Istedgade - i sannhet en øyeåpner for uskyldige trøndere.
- Alle spurte om jeg hadde preludin. Jeg visste knapt hva globoid var, sier Ivar Gafseth, bandets keyboardist og hovedlåtskriver.
«Jeg er ikke pen, men jeg er spesiell». Les portrettet vårt med Ivar Gafseth fra 2008.
Etter en konsert i Nidarøhallen 17. mai 1969, fikk de inndratt instrumentene sine, både de som ikke var betalt for og de få som var det. Bandet var lei av musikk, hadde knapt nok penger til mat og takket for seg.
Voksenutgaven
Så, sakte, men sikkert, én etter én, begynte de gamle Difference-medlemmene å samles i Asmund Bjørkens orkester, der de spilte en frodig blanding av pop, gammeldans og jazz. Gammeldans-foten hadde de med seg fra 60-tallet, da alle band måtte ha en del gammeldans i settet sitt for å unngå juling under spillejobber utenfor bygrensene. Til slutt var det bare Mylius som manglet før de kunne kalle seg Difference igjen, gammeldans var ikke noe for ham.
I 1974 var Difference offisielt tilbake, med Stein Olsen som ny gitarist. Debutalbumet «Difference» inneholdt noen nye låter, men også mange nyinnspillinger av 60-tallssinglene. Åtte år etter debuten sto de fortsatt solid forankret i 60-tallet og forbilder som Small Faces, Beatles, Vanilla Fudge og Procol Harum.
– Jeg kan knapt nevne noe av det som lå på listene i 1975. Var det et band som het Slade, spør Mylius.
– Nå gjør du deg dummere enn du er, fnyser Gafseth.
- Vi tok med oss arven vi hadde fra 60-tallet, men musikken på «Different Ways» var voksenutgaven av Difference, slår Johansen fast.
«Different Ways» ble spilt inn i Arctic Studios på Bakklandet i løpet av to uker - godt med tid den gangen. Gafseth forteller at han ble dypt skuffet over produksjonen på debutalbumet. Nå skulle de gjøre de selv, med Rune Nordal som tekniker.
- Det skulle låte perfekt. Og det gjorde det også, synes jeg, sier Gafseth. Han forteller at albumet i mange år ble brukt hyppig når man skulle teste lydanlegg på messer rundt om i verden.
– Er det riktig å si at plata kan minne om solomaterialet til Paul McCartney og Wings?
– Helt sikkert, alle i bandet liker Beatles og McCartney. Erling også, selv om han setter Stones enda høyere, sier Johansen og Gafseth.
Fint, men ikke enkelt
Mylius mente først at åpningslåten «Lady Universe» var for kommersiell. Men de kranglet seg ferdig, og låten ble en liten hit - en liten trekkspillsolo snek seg også med, noe utløste en telefonoppringning fra tidligere arbeidsgiver Asmund Bjørken.
- Han mente det var søkki fint, smiler Gafseth.
En annen låt som stikker seg ut på plata er «Dead Man's World», den låten som ifølge Gafseth ligner mest på «Tree of Love». Den ble skrevet med Tore Johansens stemmeprakt i tankene.
- Den ble ganske fin, ja. Lett å høre på, men langt fra enkel å framføre!
Eksperimenter
Samtidig brukte de innspillingen til en del lydeksperiment - de satte forsterkere i trapperommet og Nordal klarte manuelt å få fram phasing-effekten Small Faces hadde snublet over ved en feil. Bandet innførte forsiktig bryk av synther som string ensemble og Mini Moog, sistnevnte instrument var så ustabilt at Gafseth ble nervevrak av å bruke det og endte opp med å legge det ut for salg.
Noen mener albumet også forgreiner seg ut mot progrocken.
- Vi tenkte aldri på det sånn, helt siden 60-tallet har band eksperimentert og gjort mye rart. Men det er tydeligvis noe ved plata som gjør at den slår an også hos dem som liker progrock. Vi spilte bare alt mulig, vi, er de tre enige om.
Én planlagt hit
Gafseth bedyrer nemlig at han aldri har satt seg ned og skrevet en låt med mål om at det skal bli en hit. Med ett unntak - da Rune Nordal veddet gratis studiotid på at Gafseth ikke ville klare å skrive en låt som kom inn på norsktoppen. Gafseth tok utfordringen, skrev en tekst han i dag kaller «det rene idioti» på vei til studio, og spilte inn «Sommersang» midt på natta blant annet hjulpet av teknikerkobbelet Nordal, Roger Valstad og Bjørn Nessjø. De trengte et kor, og hanket inn en skokk fulle damer fra Strossa. Det fungerte dårlig, men kom til nytte på b-siden, en versjon av barnesangen «Blåmann Blåmann bukken min».
«Sommersang» lå lenge på Norsktoppen under navnet Roger, Ivar og de andre, og Gafseth slapp å betale for studiotiden.
- Slekta var fornøyd, de mente jeg endelig hadde laget noe de kunne synge med på!
Siste med egne låter
«Different Ways» ble det siste albumet med egne låter Difference spilte inn. I 1977 kom «Jubileum 1967-1977», der de versjoner av låtene som hadde inspirert dem gjennom til år - fra Four Tops via Beatles og Small Faces til Jimi Hendrix og Procol Harum. Så var det slutt.
- I løpet av det siste året var alltid minst én person borte fra øving. Så jeg bestemte bare at det fikk være nok, sier Gafseth.
- Det er en tid for alt. Fortsatt var det sånn at rock var en ungdomsgreie, og at man måtte gjøre andre ting da man ble voksen, supplerer Mylius.
Bandet fortsatte en stund uten å gi ut plater, men ble mer og mer et danseband. På slutten av 70-tallet sto de, da sent i tyveårene, sammen på scenen i Samfundet. Mylius husker ennå hva Tore Johansen sa:
- Han sa «her står vi, som nån gamle kailla». Det er snart 40 år siden!
- Å si noe sånt var som å skyte Erling i hodet, han klarer fortsatt ikke å glemme det, flirer Johansen og Gafseth.
