– Når det kommer til stykket, er magefølelsen det eneste du kan stole på.

Ine Hoem vet hun tenker mye over ting. Det være seg låttekstene hun skriver, eller hvor det skal være blåsere. Men på et punkt må beslutningen tas, og da er hun klar på hva som er det avgjørende.

– Det er når jeg selv liker det. For selv om musikk også er håndverk, handler det samtidig om følelser. Mye følelser. Det gjelder å tørre å holde fast ved din egen grunnleggende tanke og idé, sier Ine Hoem, klar med solodebuten «Angerville» – en slags nystart som hun har brukt tid på å komme frem til.

LES ANMELDELSEN: Debuterer i trygge rammer

– Jeg tenker på dette som en debut, siden det ikke er så mange utenfor miljøet som kjenner meg.

– Tålmodighetsprosjekt

Hoem pangdebuterte i bandet Pelbo i 2011 så det bar hele veien til Spellemann-nominasjon. Etter to album ble det stopp.

– Vi skjønte nok ikke hvor bra det gikk, og trodde det skulle bli enda bedre da vi slapp andre platen. Det ble noe helt annet, sier hun. To av bandmedlemmene fra Pelbo gikk videre til Highasakite, som virkelig har tatt av. Er det hennes tur nå?

– Jeg er klar, ler hun, men påpeker at det er viktig å huske på at deres vei ikke nødvendigvis er hennes vei.

– Men jeg lar meg inspirere av at de har tenkt stort, at de skal nå ut overalt. Men jeg tror min vei blir lengre. Jeg liker å tenke langsiktig, ikke bare hva som skjer det neste året. Kanskje kommer min beste plate når jeg er 35 år, har jeg sagt. Det er et tålmodighetsprosjekt.

– Skulle på scenen

Men så lenge Ine Hoem får stå på scenen, får veien gjerne være lang. For det var aldri noen tvil om hva Edvard Hoems datter ville.

– Jeg visste tidlig at jeg skulle på scenen. Jeg var så klar for det! Enten det var dans eller sang eller skuespill. Til slutt måtte jeg velge mellom det jeg syntes var gøy, og det jeg gjorde best. Da ble det sang.

Hun studerte på NTNUs jazzlinje, og sier hun nok var «kontrollert og flink» en stund.

– Jeg hadde neppe trodd jeg skulle gi ut en popplate åtte år senere. På skolen identifiserte jeg meg nok som jazzsanger. Men referansene mine var alltid i pop; Joni Mitchell, Elton John så vel som Boniver og Lykke Li.

Vil de skal forstå

«Angerville» fikk tittel da Ine Hoem trodde hun skulle lage en temaplate om sinne.

– Jeg er en person som fyrer meg fort opp, og ikke har vanskelig for å si fra om det er noe som er urettferdig. Det er et interessant tema, i et samfunn hvor vi er så kontrollerte og ikke har lov å vise sinne.

Men etter hvert som sangene kom, viste det seg at hun skrev om manglende kommunikasjon, om å bli sint på hverandre, men også å komme tilbake etter et sinneutbrudd – og det å klare å tilgi.

– Jeg skriver ikke om den kjærligheten som nettopp har startet, eller nettopp tatt slutt, som er det vanlige. Jeg skriver om den vanlige kjærligheten, den som likevel varer. En som hørte sangene, sa jeg skrev om hverdagskjærlighet, sier Ine Hoem, som gjerne vil lage tekster «som folk forstår».

– Det er også et kunstnerisk valg.

Vemod i dur

Til tross for alvorlige temaer skriver hun i dur.

– Jeg er glad i store lydbilder, i det storslåtte og dynamiske. Jeg liker motsetningen det gir til tekster med vemod under. Man begynner gjerne i moll når man begynner å skrive sanger, men det er begrensende. Durverdenen åpner for mange nye muligheter!

På «Angerville» har samme produsent som har jobbet med Emilie Nicolas og Ingrid Helene Håvik, den fremadstormende Kristoffer Bonsaksen.

– Etter å ha laget EP-en «The Island», som ble lettbeint, ville jeg ha mer tyngde i produksjonen. Vi ble koblet av plateselskapet. Det var en god match. Å finne en produsent er litt datingaktig.

Nå venter lanseringsturné, der Ine Hoem tar med seg fire mann i bandet og spiller fem konserter fra 5. til 12. mars. Men først skal hun synge i bandet til Morten Abel – både på lørdagens «Lindmo», og når han gjør sine fire konserter i Stavanger Konserthus med fullt symfoniorkester.

Ine Hoem og faren Edvard Hoem da de stilte for å snakke om sin medvirkning på Jo Skansaars plate "Den blåaste natt" fra 2010, der far skrev tekster og datteren sang. Foto: Lise Åserud / SCANPIX