Det er ikke så mye vits i å introdusere Nightwish, for alle som bryr seg om å lese vet allerede at de er finske mestre innen symfonisk metall.
Vi fikk se et profesjonelt og entusiastisk band gå på i god stil. Etter den klassiske introen fyrte de opp med Shudder before the beautiful og Yours is an empty hope, begge fra nyplata Endless forms most beautiful, som passer fint inn med Amanranth fra Dark Passion Play. Nightwish har en rik låtkatalog, men tørrjokker ikke på gamle laurbær. De er et skapende band, og hadde mye nytt å presentere siden sist de spilte i Trondheim.
SE BILDESERIE FRA NIGHTWISH-KONSERTEN
Det er nesten et slags statement at de ikke spiller gjennombruddslåta Nemo, men heller fyller det meste av konserten med nyere materiale. Det ble en variert konsert, en blanding av tunge metalriff, pompøst trykk, følsomme pianotriller og flott vokal. Etter hvert kommer også Troy Donockley på scener og legger til en ekstra dimensjon med sine fløyter og sekkepiper. I tillegg kom så klart en rekke av perfekt timede pyroeffekter. Dette gjør seg på museumsgrunn.
LES ANMELDELSE: The Sirens: Dunder og sang
Man kommer ikke unna å si noe om vokalisten. Det er fortsatt mange fans som foretrekker den klassisk skolerte operadiva Tarja Turunen med en holdning som sa worship me earthlings. Anette Olzon var mer budeieaktig folkelig, på en måte som jeg liker budeier, mens dagens vokalist, Floor Jansen, er mer sexygoth, men med haugevis av energi. Hun regjerte på scenen, og sang som om hun eide verden.
Bandet som helhet hadde også mye energi, og vi fikk et langt og godt sett. I sommer har de stort sett spilt konserter på opptil halvannen time, men i kveld ba de om å få gå på litt før, for de ønsket å være sikre på å få spille alt de ønsket å spille. Så jeg som var litt misfornøyd med at de spilte i lusne 75 minutter i Borggården, fikk nå sekken full med en to timer lang konsert, uten at det føltes for lenge. De kunne gjerne spilt en time til, for min del.
