Popbandet fra Trondheim ga ut én EP, to album, syv videoer og var på to norgesturneer i løpet av noen heftige år mellom 2004 og 2007.

Slippkonserten på Blæst for den andre plata i 2007 var utsolgt, stemningen var god og bandet ventet i dagene etter på at noen skulle huke tak i dem. Så skjedde det ingenting.

LES ANMELDELSEN: Modent og ektefølt

Da orket ikke låtskriver og vokalist Erik Lian (34) mer.

-Det ble veldig vanskelig å ta det lille ekstra løftet. Samtidig var musikken i byen i et lite vakuum på den tiden, sier Eirik Lian.Vil bety noe for folk

Siden den gang har han giftet seg, blitt pappa og vært sikker på at han var ferdig med musikk. Så begynte det likevel å komme nye låter.

Nå prøver han igjen, med Lionhorse, som slipper debutplata «Pine Tree Wood» i dag.

Og nå er det ikke så farlig å «breike» lenger. Det får gå som det går, mener låtskriveren, vokalisten og gitaristen.

- Jeg har ikke sluttet i dagjobben, nei. Vi gjør ikke dette for å gjøre karriere, sier han.

Den indre drivkraften er likevel ikke blitt borte på veien, og ambisjonen med Lionhorse er klar.

- Av alle de nye bandene som har dukket opp i byen de siste årene, er vi kanskje litt på sida, ikke minst tekstmessig. Målet er at låtene skal bety noe for folk. Ikke at folk skal høre på oss bare fordi vi har et fett riff, sier Lian.

Fire intense dager i Tydal

Det er først da det kan kalles kunst, mener han.

Kunsten på «Pine Tree Wood» er spilt inn i Lars Liens studio i Stugudalen. Et deilig sted å være, skal vi tro Lionhorse-gutta.

- Du kommer deg bort fra byen, men føler deg samtidig hjemme. Dagen starter med en liten brødskive, og så er det bare å sette på fuzzpedalen, sier Lian.

De fire, med Øystein Eide fra Johndoe på bass, som nå er byttet ut med Mads Saurstrø, Inge Hanshus på trommer og Håvard Ophaug på gitar på lasset, brukte tre dager på å spille inn låtene live, ofte på bare ett take.

Så brukte de en ekstra dag på pålegg. Blant annet ble låtene kjørt igjennom en gammeldags teipmaskin.

- Det er ikke lett å sette fingeren på hva vi fikk ut av det, men det ble bedre. Varmere kanskje, sier Lian.

Young og andre hestekrefter

Teknikken er i allefall ikke et ukjent grep for sjangeren Lionhorse de selv mener de opererer i.

Låtene, Lian gikk igjennom en beintøff prosess da 50 ble til 10, er skrevet med hovedpersonen med kassegitaren i fanget.

I bandtapning kom de ut som den messende delen av americanasjangeren.

- Da låtene dukket opp var jeg innom andre sjangere også. Det var steinvanskelig å kutte ut 40 låter, men det er lettere å «kill some darlings» når du ønsker at de ti låtene skal passe sammen, sier Lian.

Lian nevner Grant Lee Buffalo, 16 Horsepower og Neil Young som forbilder, selv om han er vokst opp med den grungete Seattle-bølgen midt på 90-tallet, og har tatt med seg noe derfra også.

Og så har han med seg noe fra Josephine-tiden også.

Både Inge Hanshus og Håvard Ophaug spilte i bandet, og Lian er stolt over at sfæren rundt bandet, med Riot Factory-forløperen Rhinoprod i det samme miljøet, preger musikkbyen i dag.

- Situasjonen i Trondheim er helt annerledes. Det er flere om beinet, men for oss er det ikke så viktig med bekreftelse lenger. Vi gjør dette fordi det er en lidenskap. Og så er det selvsagt morsomt, sier Eirik Lian.