La dem spise grandis

Nådeløst, treffsikkert og morsomt om folk flest. Slik har vi aldri hørt Motorpsycho før.

Motorpsycho fikk Nidarosdomen til å vibrere av vellyd da de fremførte bestillingsverket «En konsert for folk flest» under Olavsfestdagene i går. Vår anmelder ser allerede frem til den kommende liveplaten.  

Saken oppdateres.

Det var nok flere enn meg som hevet øyenbrynene da det ble kjent at Norges beste rockeband skulle lage et bestillingsverk for Olavsfestdagene, med norske tekster og attpåtil med tittelen «En konsert for folk flest». Også i Nidarosdomen, da. Bandet som i hvert fall på nittitallet fremsto som antitesen til det folkelige, som var motsatsen til mainstreamen og som skilte rockerne fra fotballgutta. Hva i all verden var dette?

LES OGSÅ: Spiller inn plate og film i Nidarosdomen

Få minutter inn i det instrumentale åpningssporet «Fragmenter av lys og skygge» begynte brikkene å falle på plass: Ståle Storløkken fikk Steimeyerorgelet til å buldre mørkt dissonant, koret messet frem en repetitiv bassfigur med tydelig signatur, mens lyskunstner Pekka Stokke fikk de enorme orgelpipene til å vibrere og nærmest vri seg i smerte.

Da Kenneth Kapstad, Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan fylte ut det allerede komplekse lydbildet, var det ingen tvil om hvem som var avsender.

Steinmeyerorgelet og korsangen er det musikalske utgangspunktet for prosjektet, mens forfatter Johan Harstads korte tekst «Manifest for Folk Flest» er et slags litterært bakteppe. I tillegg har Ryan og Sæther skrevet sangtekstene som utelukkende ble fremført av koret. Det var umulig å få med seg mer enn enkelte ord og setninger av de dels absurde, dels morsomme og smått poetiske tekstene som heldigvis er trykt i sin helhet i programmet. Titler som «Mammonumamikoma (gi meg en tidsklem’a)», «Lykkepilegrim» og «Kebabels tårn» gir en liten pekepinn.

Foran det ruvende Steinmeyerorgelet ble naturlig nok Storløkken en sentral figur gjennom konserten. Enten han briljerte virtuost alene, sammen med koret, eller da han spilte hovedstemmen under stopp-partiene på det som antakelig var instrumentalen «Syv dager på Ekofisk (balladen om Red Adair og Boots Hansen)».

Særlig under den første halvdelen av konserten var det flere tunge, mørke partier som kan minne om «The Death Defying Unicorn». Et par ganger ble det for rytmisk utfordrende og grumsete til at det var mulig å gripe nyansene, selv fra en god plass i vestskipet. Spesielt da bandet dro på.

Samtidig passet de på å utnytte klangen til sin fordel, med en dynamikk som vekslet fra helt nedpå til rene kaskader av vellyd. Med Stokkes fantastiske lyssetting – og Norges største katedral – som visuelt blikkfang, ble det heller aldri kjedelig å se på. Selv rosevinduet så ut til å leve sitt eget liv høyt der oppe under taket.

Passelig nok toppet konserten seg i finalenummeret, med den treffende tittelen «Grandiosa». Her var det perfekt samspill mellom kor, komp, gitar, strykere og orgel i et tema så grandiost at å kalle det majestetisk blir en underdrivelse. Så skammelig bra var det, at bandmedlemmene i stedet for kake fortjener hver sin pizza grandiosa i belønning.

Heldigvis ble konserten grundig dokumentert både i lyd og bilder. Kanskje dukker det opp en ny Roadwork-utgivelse snart, live in Nidarosdomen? Det hadde vært noe.

På forsiden nå