La det være sagt med én gang: Denne plata bør du sette av mye tid til, og den egner seg definitivt ikke som bakgrunnsmusikk til oppvask eller dempet konversasjon.
LES OGSÅ: Motorpsycho er tilbake
Med fire låter, mellom 11 og 21 minutter i lengde, kommer «Little Lucid Moments» som manna fra himmelen for bandets betydelige andel prog-tilbøyelige tilhengere, som i mange år er blitt fremmedgjort gjennom elegant popstilisme og jordnær rock’n’roll. De av oss som kanskje liker dem aller best når de viser sin allsidighet, blir derimot litt usikre stilt overfor et sånt monster.
Etter å ha levd med den i et par uker (såpass tid må du regne med å gi den før den framstår i all sin prakt), er det likevel lett å konkludere med at bandet har lyktes med det de har prøvd å få til: En dyptpløyende og gnistrende spilt ensembleplate som vil forundre og utfordre lytteren i lang, lang tid. Det er en fryd å høre ny-trommis Kenneth Kapstad. Sæther og Ryan har etter snart 20 år omtrent vokst sammen ved hofta rent musikalsk, men Kapstad glir rett inn i den tette kommunikasjonen. Han kunne neppe fått større ilddåp enn dette, men han høres ut som verdens beste Motorpsycho-trommis allerede.
Albumet starter med «Suite: Little Lucid Moments», 21 minutter lang. Første del er en kontant Motorpsycho-rocker av kjent slag som setter tonen, før det hele eksploderer i energikicket «A Hoof to the Head». «Hallucifuge» flyter nesten ut, men hentes inn gjennom en utsøkt harmonisk melodilinje. Til slutt rundes det hele av med en vakker uttoning, der riffet fra åpningsdelen spøker i bakgrunnen og slutter sirkelen. Et formidabelt verk.
«Year Zero (A Damage Report)» er en monumental ballade, i slekt med både «Vortex Surfer» og forrige plates «Before the Flood». Her blandes søtt med salt, naiv melodi med buldrende støy, på typisk Motorpsycho-vis.
LES OGSÅ: Den aller beste plata
«She Left on the Sun Ship» begynner tøft i drivende spacerockland, men sklir så ut i en sakteflytende del som blir for stillestående og aldri klarer å hypnotisere. Platas minst engasjerende låt, og den eneste som framstår som altfor lang.
«The Alchemyst» er derimot platas mest utadvendte. En atmosfærisk start med keyboardteppe som hentet ut fra en sci-fi-film fra 70-tallet, bygger den seg sakte opp mot et tema som har mye til felles med Sonic Youths «Teenage Riot». Etter en avstikker med et grisetøft krautrock-driv vender den igjen tilbake til hovedriffet og et voldsomt klimaks.
Man ligger igjen som et slakt etter å ha hørt «Little Lucid Moments», litt som etter å ha overvært en av bandets mest intense og kompromissløse konserter.
Iikke at musikken er spesialt ekstrem – Motorpsycho har vært både mer støyende og mer utflytende på enkeltlåter tidligere. Her er både struktur, catchy riff og ålreite melodier. Det er mer snakk om at helheten blir så massiv, så totalt uten pusterom, og dermed tungfordøyelig. Aller best nytes den i enkeltdeler, her føles hver låt omtrent som et helt album.
«Little Lucid Moments» er ikke den perfekte, ultimate Motorpsycho-plata – til det gjemmer den bort litt for mange av bandets sterkeste sider, som låtfokus, skrudd humor og elegant sjangerlek.
Samtidig føles det på sett og vis helt riktig at bandet på dette stadiet i karrieren går ned på et slags mikronivå og bruker sine album til intens fordypning. Slik blir hver utgivelse mindre deler av en større mosaikk som kun i sin endelige form, sett på avstand, viser Motorpsychos virkelige genialitet.
HØYDEPUNKT: «Suite: Little Lucid Moments» og «The Alchemyst»
